Den intellektuelle eliten er ikke alltid spesielt smart

Når utdanning blir selvforståelse

Og det hadde han. Men det interessante er ikke først og fremst Græsvik. Det interessante er at uttalelsen hans stikker hele foten rett inn i et av vår tids største problemer, både i samfunnet og i arbeidslivet: forestillingen om at formell samfunnsforståelse automatisk gir bedre samfunnsforståelse.

Slik er det ikke.

Det å ha studert samfunnet er ikke automatisk det samme som å forstå det

André Mundal

Det å ha studert samfunnet er ikke automatisk det samme som å forstå det. Det å kunne analysere makt, institusjoner, medier, velgerstrømmer og politiske prosesser er ikke det samme som å forstå hvordan mennesker faktisk lever, tenker, arbeider, strever, stemmer og reagerer.

For samfunnsforståelse handler ikke først og fremst om å forstå delene, eller systemet. Det handler om å forstå sammenhengene mellom delene, og det handler om å forstå mennesket. Og det er nettopp der mange av de mest intelligente miljøene ofte kommer til kort.

Intelligent men ikke smart

Det er også her skillet mellom intelligens og smarthet blir avgjørende.

Intelligens handler om evnen til å analysere, abstrahere og forstå systemer. Smarthet handler om noe som er enda mer krevende: dømmekraft, virkelighetskontakt, sosial forståelse, praktisk klokskap og evnen til å se når systemets egne forklaringer ikke lenger forklarer virkeligheten.

Og nettopp derfor er Græsviks uttalelse så avslørende. Ikke fordi den er unik. Men fordi den sier høyt det mange systemer tenker i det stille. At de som har lest mest, forstår mest. At de som sitter nærmest analysen, sitter nærmest sannheten. At folk flest først og fremst er et problem som må opplyses, korrigeres eller pedagogiseres.

Men folkedypet er ikke et avvik fra samfunnet. Folkedypet er samfunnet.

Men folkedypet er ikke et avvik fra samfunnet. Folkedypet er samfunnet

André Mundal

Når flinkhet blir moralsk overlegenhet

Som offiser og diplomat gjennom 24 år vandret jeg først og fremst mellom det intellektuelle og det smarte. Mellom politikere, diplomater, byråkrater og journalister. For det første er min erfaring at det står bedre til med det intelligente enn hva det gjør med det smarte. For det andre er det ganske åpenbart at intellektets manglende evne og vilje til å se sine egne begrensninger ikke bare er et individuelt problem. Men et samfunnsproblem. Inkludert i vårt eget samfunn.   

Et samfunn som begynner å se ned på egne erfaringer, egne borgere og egen virkelighet, har ikke blitt spesielt smart. Det har bare blitt mer selvopptatt på et høyere utdanningsnivå.

Dette er dessverre den store endringen i arbeidslivet i nyere tid. Og det er den store endringen i politikken. For vi har i flere tiår dyrket flinkhet. Intellektuell flinkhet. Evne til å prestere innenfor systemet. Skrive godt. Analysere riktig. Beherske kodene. Forstå prosessene. Navigere organisasjonene.

Denne tilnærmingen har gitt oss mange intelligente mennesker. Flere flinke folk i samfunnet enn noen gang. Men det har ikke nødvendigvis gitt oss bedre dømmekraft. Ei heller har det gitt oss hverken langsiktighet eller helhet, som er avgjørende for et velfungerende samfunn. Systemet er selvsagt intelligent for det, men spesielt smart kan det da ikke være.  

Verst av alt har det ført til en utbredt følelse av moralsk overlegenhet i den såkalte intellektuelle delen av befolkningen. Og hvis du virkelig vil gjøre et samfunn sinna, da er dette oppskriften.

Fremtiden kan ikke bare analyseres frem

Derfor tillater jeg meg å si det. Dere beleste intellektuelle kan roe dere helt ned. Problemet er ikke at dere mangler intelligens. Problemet er at intelligens i vår tid altfor ofte forveksles med smarthet.

Den intellektuelle eliten kan på sitt beste forstå samfunnet som system. Den kan beskrive institusjoner, maktforhold, prosesser, insentiver og historiske utviklingstrekk. Men der den ofte er svakest, er i møtet med morgendagens samfunn.

Problemet er at intelligens i vår tid altfor ofte forveksles med smarthet

André Mundal

For fremtiden kan ikke bare analyseres frem. Den må forestilles.

Og forestillingsevne er ikke først og fremst et spørsmål om intelligens. Det handler om nysgjerrighet, mot, erfaring, skaperevne, menneskeforståelse og vilje til å bevege seg utenfor de etablerte kartene.

Kanskje er det nettopp derfor mange intellektuelle miljøer blir overrasket hver gang verden endrer seg. Mens de smarte som regel så det komme lenge før analysene kunne forklare det.

Den intellektuelle eliten er dermed ofte god til å forklare samfunnet slik det var. Litt dårligere til å forstå samfunnet slik det er. Og som regel ganske svak til å se for seg samfunnet slik det kan bli.

Ville problemer løses ikke fra kontoret

Vår tids problemer er ikke bare kompliserte. De er ville. De går på tvers av sektorer, fag, institusjoner og liv. Utenforskap, psykisk uhelse, skolefravær, integrering, kriminalitet, klimaomstilling og fallende tillit kan ikke løses av mennesker som bare forstår systemet innenfra.

De må forstås utenfra også. Derfor må også offentlig sektor ut av kontorene sine, selv om deler av kunnskapseliten åpenbart opplever dette som et tap av status, identitet og autonomi.

Det betyr ikke at faglighet, fordypning og arbeidsro er uviktig. Men det betyr at tiden for å sitte på eget kontor og være intelligent er over. Det er rett og slett ikke dette landet vårt har behov for nå fremover.  

Derimot er tiden for å jobbe smart her. Blant folk. På tvers. Tett på konsekvensene. Tett på de som kjenner problemene på kroppen.  

Tiden for å sitte på eget kontor og være intelligent er over

André Mundal

Fremtidens offentlige sektor vil kreve langt flere mennesker som tåler denne overgangen, og dette nye arbeidslivet. For du løser ikke ville problemer fra kontoret ditt, uavhengig av hvor stort det er. Du kan kanskje beskrive dem derfra. Du kan utrede dem. Du kan skrive strategier om dem. Du kan lage modeller, indikatorer og prosesser.

Men du løser dem ikke derfra.

For ville problemer krever mer enn intelligens. De krever kontakt. Relasjoner. Mot. Tillit. Helhetsforståelse. Og ydmykhet nok til å forstå at mennesker som har gått «livets harde skole», kanskje også vet noe vesentlig om hvordan samfunnet fungerer.

Flinkhet på gårsdagens premisser har derfor utspilt sin rolle. Nå er tiden inne for at de smarte og de intelligente jobber sammen. Helst med så mange kloke med på laget, som mulig.

Og de kloke furter ikke over at ting ikke forblir som før.

For det gjør de ikke.

Noensinne.