Hvor mye marked er det igjen i strømmarkedet?

Penger tilbake til fellesskapet når strømmen er dyr

Femte strømpakke etablerer differansekontrakter som standard støttesystem for fornybar energi (såkalte Contracts for Difference eller CfD). Dette er markedsbaserte virkemidler der støttenivå avgjøres gjennom auksjoner der utbygger som kan tilby produksjon til laveste pris vinner. Staten inngår en avtale med vinneren om en fast betaling for strømmen som vil produseres fra ny fornybar energi.

Et viktig element er nettopp forholdet mellom marked og statlig styring: støtten er utformet med referanse til prisen i strømmarkedet. Hvis markedsprisen blir lavere enn denne faste prisen, betaler staten mellomlegget. Hvis markedsprisen blir høyere, betaler produsenten tilbake overskuddet til staten.

Avhengigheten av importert fossil energi har vist seg geopolitisk risikabel og innebærer et prisnivå som svekker konkurranseevnen til europeisk industri

Produsenten får stabile og forutsigbare inntekter, og staten sørger for at investeringen blir tryggere – samtidig som staten får penger tilbake når prisene er høye. Ikke minst er det en tilnærming for å sikre at fornybarprodusenter deltar i strømmarkedet sammen med andre aktører og forholder seg til prisdannelsen der.

Differansekontrakter kan også utformes for å håndtere fordelingseffekter. I femte strømpakke legges det opp til at overskudd fra støttesystemet som betales tilbake fra kraftprodusenter skal komme forbrukeren til gode.

Hvordan dette vil gjøres i praksis er opp til hvert medlemsland. Men det betyr at fellesskapet vil kunne hente inn store midler spesielt i situasjoner med vedvarende høye strømpriser som under energikrisen. Dette kommer i tillegg til en rekke styringsmuligheter ved en mulig, framtidig energikrise, som også inngår i denne strømpakka.

Ingen stabilitet uten fleksibilitet

Fleksibilitet er utvilsomt det store buzzordet i strømmarkedssammenheng. I møte med høye innslag av sol og vind i strømforsyningen trengs det andre kilder til strømproduksjon som er fleksible (hei, norsk vannkraft!), og ikke minst økt fleksibilitet på forbrukssiden.

Batterier kan bidra på begge sider – ved å lade opp batteriene når det trengs mer forbruk, eller ved å bidra med strøm til systemet når det trengs.

Femte strømpakke åpner for egne støttesystemer for å øke tilgangen til ikke-fossil fleksibilitet, men også for ordninger som skal sikre at det finnes produksjonskapasitet som sådan (såkalte kapasitetsmekanismer). For sistnevnte skal det sikres at også aktører som kan stille til rådighet kapasitet på forbrukssiden også skal kunne delta.

Slike støtteordninger viser behovet for tiltak utenfor strømmarkedet for å være helt sikker på at strømforsyningen er trygg også med en fornybardominert strømforsyning. Virkemidlene utenfor markedet skal imidlertid utformes for et godt samspill med nettopp strømmarkedet.

Fortsatt mye marked, mer framtredende stat

Det er dermed ikke lenger bare marked i strømmarkedet, fordi statlige myndigheter har en viktig rolle i å utforme ordninger som gir forutsigbarhet for produsenter så vel som til konsumenter.

Den nærmere utformingen av slike virkemidler og hvorvidt de tas i bruk overlates i stor grad til medlemslandene. Kommisjonen har i tillegg lempet på statsstøtteregelverket en rekke ganger de siste årene, og dermed er det større rom for å kunne gi nettopp statlig støtte for å bidra særlig til energiomstillingen.

Det er likevel fortsatt mye marked i EUs strømpolitikk. Godt organiserte markedsplasser der kjøp og salg av strøm er konkurranseutsatt vektlegges stadig sterkt i EU. Tross høy temperatur i diskusjoner som pågikk midt i en energikrise, ble tilnærmingen med en markedsbasert forvaltning av sektoren bevart.

En strømforsyning med svært store andeler sol og vind, attpåtil for et helt kontinent, har krevd nytenking rundt både statlig styring og tilnærmingen til strømmarkeder

EU konkluderte i likhet med det norske strømprisutvalget at mulige alternativer ikke ville ivareta forsyningssikkerhet og effektiv utnyttelse av energiressursene like godt som dagens system.

Det blir fortsatt mye marked i EUs strømpolitikk også framover. For tiden diskuteres det hvordan man kan gi tydeligere incentiver – utover selve strømprisen – til hvor ny produksjon og nytt forbruk bør plasseres geografisk. Dette er særlig aktuelt i land som består av kun ett budområde, og der politisk motstand gjør en oppdeling vanskelig.

Da kan mulige løsninger være å styre dette mer gjennom utforming av støttesystemer, eller via nettleia. Dermed kan en sjette strømpakke innebære økt statlig styring på områder som av politiske grunner har vist seg vanskelig å løse med nåværende markedsorganisering.

Tross en rekke ordninger for å skjerme forbrukere og ulike støttesystemer for å sikre ren, rimelig og robust strøm i Europa, er det fortsatt mye marked igjen i EUs strømpolitikk. Men endringene de siste årene – og det som diskuteres nå – peker mot en utvikling der statlig styring blir mer framtredende enn før.

Så spørs det om norsk venstreside vil omfavne en sjette strømpakke av den grunn.