Norge trenger et CO2-fond

Norge har naturgitte fortrinn, viktig teknologi og kompetanse som gir oss gode forutsetninger for å lykkes, men det er vi ikke alene om. Skal vi bygge ny industri, må det skje i samarbeid mellom næringslivet og det offentlige Norge.

Dette er noe de fleste allerede erkjenner, og det samme diskuteres i EU og i mange av våre konkurrentland. USA har innført en rekke tiltak for å støtte oppbyggingen av grønne næringer og for å tiltrekke seg utenlandske investeringer. I EU møtes dette av ulike initiativer, som blant annet Net Zero Industry Act (NZIA). Storbritannia gir også betydelig statlig støtte til blant annet CO₂-fangst og -lagring og havvind. Det går med andre ord et ekspresstog gjennom Europa for å tilpasse hele det politiske rammeverket for å nå klimamålene som er satt.

Vi trenger sterkere tiltak

I Norge pågår det en debatt om hvor mye den norske staten skal støtte fornybarnæringene med. Det er selvsagt en relevant og viktig debatt. Men spørsmålet vi burde stille oss, er om ikke Norge bør sette inn enda sterkere tiltak for å nå klimamålene vi har satt oss.

Det står ikke på rapporter som peker på hva som skal til, ei heller industri som peker på hva det er behov for. Kanskje burde vi rett og slett bruke muligheten til å kaste opp alle ballene, slik EU egentlig gjør, og se på helheten i virkemiddelapparatet og innrette det slik at vi er bedre rigget til å nå de ambisiøse klimamålene Norge har satt seg. 

Spørsmålet vi burde stille oss, er om ikke Norge bør sette inn enda sterkere tiltak for å nå klimamålene vi har satt oss.

Benedicte Solaas
Spaltist

Offshore Norge har bedt Menon Economics lage en sammenlikning av de ulike offentlige støtteordningene i USA, EU, Storbritannia og Norge for hydrogenproduksjon, karbonfangst og -lagring (CCS) og havvind.

Samlet viser analysen at lovpakken «IRA» har bidratt til å bygge opp grønne næringer i USA, og at det samme er i ferd med å skje i Europa. Menon viser imidlertid at det foreløpig er begrenset kapitalflyt mellom kontinentene, selv om det varierer noe. Det har gått kort tid fra støtteregimene ble innført, men på lengre sikt er det mulig at vi vil se at investeringer i lavutslippsindustrier flyttes til USA.

CO2-fond kan være viktig grep

I Norge bør vi derfor skyndte oss å satse på de norske, grønne næringene. Konkurransen fra utlandet er stor, men som Menons analyse illustrerer, ikke uoverkommelig. Vi har lang og god tradisjon i Norge for å få til ting gjennom trepartssamarbeidet. Arbeidstaker- og arbeidsgiversiden har gjennom KonKraft invitert myndighetene til å samarbeide om å realisere ambisiøse mål for blått hydrogen. Vi har gitt anbefalinger til hvordan vi kan realisere regjeringens mål om å produsere 30 GW havvind, og vi er også tydelige på hva som trengs for å skalere opp verdikjeden for CCS. 

Et CO2-fond vil være viktig for å nå opp i den harde konkurransen.

Benedicte Solaas
Spaltist

Industrien er klar til å bidra og er villig til å ta risiko, men vi trenger noen å dele den risikoen med. Markedene er umodne og det er behov for å legge til rette for å skape lønnsomhet i en startfase. Det viktigste grepet myndighetene kan ta allerede nå, er å opprette et CO₂-fond. Pengene kan brukes både til å få produsert mer kraft, men også til å bygge opp og støtte utviklingen av de nye verdikjedene. Forslaget er ikke nytt, olje- og gassindustrien har foreslått det i flere år, nettopp for å ivareta norsk sokkels konkurransekraft og for å lykkes med å bygge opp disse næringene.

Rapporten fra Menon understreker at dersom vi skal få det til, må vi få opp tempoet. Et CO₂-fond vil være viktig for å nå opp i den harde konkurransen. Vi må derfor utnytte handlingsrommet som finnes nå, både for å forbli konkurransedyktige, og for å nå våre egne klimamål. Det vil legge grunnlaget for å sikre videre inntekter og arbeidsplasser, og ikke minst istandsette oss til en rettferdig omstilling til lavutslippssamfunnet.