Om nytt regelverk for innleige: Korleis vurderer digitaliserings- og forvaltingsministeren at ei slik regelverksendring vil påverke offentleg forvalting si evne til rask og smidig digitalisering og fornying?

Innstrammingene i adgangen til innleie er begrunnet i regjeringens mål om å sikre hele og faste stillinger, som bygger opp under topartsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Faste ansettelser gir den enkelte arbeidstaker trygghet og forutsigbarhet med hensyn til fremtidig arbeidssituasjon og inntekt. Det er klart at også offentlig sektor må være med for at disse målene skal oppnås. Og det er fremdeles adgang til innleie. Det kan både leies inn fra bemanningsforetak der hvor arbeidsgiver kunne ha valgt å ansette vikar, og i tillegg kan man inngå avtale med de tillitsvalgte i de enkelte virksomhetene om slik innleie uten begrensingen til vikartilfellene. Dette vil støtte opp under det lokale partssamarbeidet. Jeg er kjent med at man i enkelte statlige etater har inngått slike avtaler, og at dette noen ganger har vært gjort for å dekke behov knyttet til IT.

Det er ikke slik at det nye regelverket medfører noe «næringsforbud» for selvstendige IT-konsulenter som er organisert som enkeltmannsforetak. Jeg viser til svaret av 7. mars i år fra arbeids- og inkluderingsministeren på spørsmål fra stortingsrepresentanten om det samme saksforholdet. Hun gjør det der klart at enkeltpersonsforetak og aksjeselskap der eier er eneste ansatt, ikke er omfattet av innleiereglene og dermed heller ikke av godkjenningsplikten for bemanningsforetak.

Spørsmålet er om regelverket praktiseres på en måte som i praksis gjør det vanskelig for enkeltmannsforetak å konkurrere om offentlige oppdrag. Det har vært trukket fram at disse virksomhetene opplever å bli ekskludert fra både private og offentlige anbud fordi det stilles krav om at oppdragstaker må være godkjent bemanningsforetak, og at enkeltmannsforetak ikke kan få slik godkjenning.

Det er mitt klare inntrykk at offentlig sektor på IT-området mer eller mindre har sluttet med oppdragsavtaler og hovedsakelig benytter seg av bistandsavtaler. I større virksomheter er det vanlig at det etableres ett eller flere utviklingsteam, som kan suppleres med innleide konsulenter, dersom det er behov for spisskompetanse eller midlertidig styrking av tempoet i arbeidet. Ofte har større offentlige virksomheter rammeavtaler, der enkeltmannsforetak kan inngå, eventuelt som en del av et større selskap.

Jeg er enig i at tilbudet fra enkeltmannsforetak er en naturlig del av dette økosystemet. Det er derfor viktig at det offentlige har et bevisst forhold til valg av kontraktstype og at konkur¬ransegrunnlaget ikke utformes på en måte som i praksis utelukker enkeltmannsforetak. Jeg viser til retningslinjer for bruk av konsulenttjenester i staten fra juli 2023, som blant annet omtaler at et kompetansebehov kan dekkes gjennom fast eller midlertidig ansettelse, innleie av arbeidstakere (eksempelvis av vikartjenester) eller kjøp av konsulenttjenester.

Jeg vil snart sende ut et rundskriv til fellesføringen i 2024 om redusert konsulentbruk i staten. Formålet med rundskrivet er å gi departementene en nærmere orientering om fellesføringen. Det vil da være aktuelt å klargjøre nærmere hva virksomhetene bør tenke på ved valg av kontraktstype (bistands- eller oppdragskontrakt), herunder også konkurransemessige virkninger.