Arne Bård Dalhaug: Russland ønsker ikke fred – ikke nå i hvert fall

Russlands krig mot Ukraina er en gammeldags invasjonskrig. Ukraina skal slutte å eksistere som selvstendig stat og landet skal ved hjelp av militærmakt erobres og styres fra Moskva. Den siste i Europa som satte slike tanker ut i livet var Adolf Hitler. Det er absolutt ingenting som tyder på at Russland har planer om å oppgi denne maksimalistiske ambisjonen, selv om det er blitt åpenbart at dette ligger langt utenfor hva det russiske militæret vil være i stand til å gjennomføre på kort og mellomlang sikt.

Vi må bare erkjenne at selv etter at krigen har pågått rundt 19 måneder er det ingen som kan svare på hvor Russlands selvdestruktive krig kommer til å ende opp. Det vet heller ikke den ukrainske og russiske ledelsen. Likevel, vi vet at også denne krigen vil lage et nytt geopolitisk landskap før den er avsluttet, men kartet er enda ikke tegnet ferdig. Det er bare i Kreml at det kan fattes en beslutning om å ende krigen på en slik måte at man får en troverdig og langvarig fred i Europa. Nettopp derfor er det viktig å analysere nøye hva Russland kan tenkes å kunne akseptere i forbindelse med en mulig fremtidig fredsavtale, og ikke minst hva som må til for at det skal kunne skje. Dette er noe som får altfor liten oppmerksomhet i Vesten.

Hvordan oppfattes verden sett ut fra Moskva? I korthet, Russland må komme ut av krigen på en måte som er en «stormakt» verdig, dvs. den globale orden må endres mer i Russlands favør og det imperialistiske prosjektet må tilbake på skinnene, dvs. mye mer av Ukraina må erobres. Dette er også helt nødvendig ut fra innenrikspolitiske betraktninger.

Det er bare i Kreml at det kan fattes en beslutning om å ende krigen på en slik måte at man får en troverdig og langvarig fred i Europa.

Arne Bård Dalhaug
President, Norges Forsvarsforening

Å avslutte kriger er vanskelig – særlig for Russland

Selv om Russland skulle ønske å trekke seg ut fra Ukraina ville bare det i seg selv være en uhyre kompleks operasjon. Hvor raskt skulle det skje? Skal materiell etterlates og i tilfelle hva og hvor mye? Hvilke akser kan brukes til å flytte styrker og hvordan er stridssituasjonen? Og det er snakk om enorme mengder av logistiske lagre, herunder tung ammunisjon.

Å gjennomføre en kontrollert tilbaketrekning ville ta mange måneder. Det er lett å forstå at dette ikke er noe den russiske ledelsen med Putin i spissen ser for seg å sette ut i livet. Dette vil bare kunne skje etter at Russland måtte ha lidd så store katastrofale tap på slagmarken at det vil fremstå som umulig å erstatte disse, hverken med mennesker eller materiell. Alternativt at det russiske militære skulle lide et disiplinært sammenbrudd og at soldatene skyter offiserene sine og bare begynner å gå hjemover slik som under første verdenskrig. Der er vi på ingen måte enda. Sporene fra bl.a. den sovjetiske uttrekningen fra Afghanistan etter et tiår med krig skremmer. Krigshistorien har få eksempler på «ryddige» og «ærerike» tilbaketrekninger fra områder der man har tapt en langvarig og blodig krig.

Situasjonen sett fra Moskva er mye verre enn vi normalt er klar over. Siden mars i fjor har Russland hatt en sammenhengende tilbakegang på bakken. Av det som ble okkupert den første tiden er nå godt over 50 prosent tapt, landområder større enn f.eks. Danmark. I dag er omtrent 17 prosent av Ukraina ulovlig okkupert, men det innbefatter Krim og områdene i Donbas som ble angrepet allerede i 2014. Det betyr at over halvparten av det Russland sitter på i dag var okkupert allerede før 24. februar i fjor. De enorme tapene Russland har lidd har derfor i realiteten gitt lite nye territorielle vinninger. Videre vil det si at Russland på langt nær kontrollerer de fire regionene, Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson, som det russiske parlamentet stemte for å «annektere» for vel ett år siden. Dette skaper en umulig situasjon sett fra Moskva.

Allerede i mars 2022 uttalte Sergej Karaganov, en av Kremls mest sentrale utenriks- og sikkerhetspolitiske tenkere, at «Russland kan ikke tillate seg å tape (krigen). Vi trenger en eller annen form for seier». Dimitri Trenin, også en av de sentrale i Moskvas sikkerhetspolitiske krets, skrev for snart ett år siden noen dystre betraktninger rundt krigens videre gang, og siden da er situasjonen forverret.  For det første er han tydelig på at slik situasjonen er i dag finnes det ikke noe kompromiss Putin kan inngå og ha forhåpninger om at regimet kan overleve. Mye mer ukrainsk land må okkuperes før Moskva kan forhandle. Hans andre poeng er at så lenge krigen pågår omtrent som nå, selv om den er en katastrofe, kan Putin holde seg ved makten, dvs. Russland har ingen planer om forhandlinger.

Situasjonen sett fra Moskva er mye verre enn vi normalt er klar over.

Arne Bård Dalhaug
President, Norges Forsvarsforening

Primærstrategien er å gardere regimestabiliteten

Hatretorikken mot Ukraina og Vesten er stadig økende. Putin m.fl. holder jevnlig taler der Russland og det russiske folk fremstilles som å ha en misjon (forsvare de sanne kristne verdier mot Vestens unnfallenhet og dekadens, «Moskva som det tredje Rom»), skoleverket har fått nye historiebøker og propagandaen og krigsforherligelsen rettet mot barn er sterkt voksende. Et sentralt budskap er at Ukraina ikke har rett til å være en suveren stat.

Strategien nå er å absorbere det ukrainske sommerfelttoget og avgi minst mulig okkupert land, og fortsette krigen på ubestemt tid. Alle beslutninger tatt av Putin har som hensikt primært å sikre regimets overlevelse. Russland har i dag ingen andre muligheter enn å fortsette krigen for alternativene er mye verre for Putin og hans krets.

Innenrikspolitikken bestemmer mye av hva som er mulig av kompromisser med Ukraina. Husk at rent «konstitusjonelt» tilhører nå fire ukrainske regioner Russland. Det er nærmest utenkelig at Dumaen skal kunne gjøre om dette vedtaket uten at regimet vil bli rystet i grunnvollene. En avslutning på krigen uten at dette er på betingelser som sammenfaller med Moskvas årelange krigspropaganda er et risikabelt prosjekt. Landet kunne bli kastet ut i en omfattende krise med betydelig risiko for at den russiske føderasjonen faller fra hverandre. I tillegg kunne dette åpenbart bli livstruende for dagens regime.

Også utenrikspolitikken og Russlands rolle som «stormakt», russisk selvforståelse basert på lange tradisjoner med «minnepolitikk» og forvrengt historieskriving, legger tunge føringer. Russland er «spesiell» og har en rolle å spille globalt, noe som er sterkt forankret i store deler av befolkningen. Å inngå en avtale med Ukraina som ikke lever opp til disse propagandaskapte forestillingene i folket, er veldig vanskelig. Et ydmykende nederlag i Ukraina ville også ytterligere redusere russisk innflytelse i «det nære utland» og globalt.

Dette er selvsagt også viktig for forholdet til Kina. Moskva har absolutt ikke tenkt å ende opp som en «attpåklatt» i den utenrikspolitiske porteføljen til Midtens rike.

Kort skal også nevnes at Putin er en ettersøkt krigsforbryter, og det er mange krigsforbrytere som er identifisert, noe som ytterligere kompliserer en avtale. Også kravet om krigserstatninger er reist. Og det blir ingen avtale uten at Russland aksepterer et eller annet arrangement som innrømmer Ukraina sikkerhetsgarantier, igjen noe nærmest utenkelig sett fra Kreml.

Moskva har absolutt ikke tenkt å ende opp som en «attpåklatt» i den utenrikspolitiske porteføljen til Midtens rike.

Arne Bård Dalhaug
President, Norges Forsvarsforening

To forslag til kompromiss som har vært nevnt

Et forslag er at Ukraina gir opp områder som er okkupert av Russland og Kreml aksepterer ukrainsk medlemskap i NATO. Dette er et fullstendig urealistisk forslag sett fra Moskva. I så fall måtte Russland gå med på at over 80% av Ukraina forsvinner inn i NATO. Dette er faktisk ganske nær utenkelig gitt analysene i denne artikkelen. Et annet alternativ som har vært nevnt er det motsatte, dvs. Ukraina får tilbake alt land, men avstår fra NATO-medlemskap. Også nesten et helt utenkelig scenario sett fra Moskva. Hvordan skulle man forklare dette til en indoktrinert befolkning? Det er flere som sier at russisk propaganda vil kunne klare denne pedagogiske oppgaven, dvs. å vri nesten et hvilket som helst utfall til regimets fordel. Imidlertid, mange i den russiske eliten tror ikke at det er mulig, og det er heller ikke noe som tyder på at Putin selv har noen tro på en slik «kuvending». Det har tatt tiår å bringe befolkningen mentalt dit de er i dag. Vi må heller ikke glemme utenrikspolitikken og Russlands «stormaktsambisjoner». Begge alternativene ville bli tolket som et klart nederlag sett fra omverden.

Mange trøster seg med at et post-Putin regime kan tenkes å være mer medgjørlig sett med vestlige øyne. Realistiske betraktninger tilsier imidlertid at uansett hvem som styrer Russland vil de samme tunge føringene fra fortiden, og det geopolitiske utsynet fra Moskva, ligne mye på det som finnes i dag. Det er ikke så enkelt å «bare avslutte krigen» sett fra Kreml heller.