Bestefedrelandets demokratiske underskudd

Denne generasjonen unge har tålt mye

For 68-generasjonen endte demonstrasjonene med gjennomslag. Det var ikke et spørsmål om  hva som skulle bli bedre, men hvor fort det skulle gå. For Berlinmurens fall generasjonen var det bare en vei og det var fremover til mer frihet, demokrati og vekst. Det har selvsagt vært problemer før, men da fremsto fremtiden som et lysere sted å være enn nå. Etter dem har det kommet flere generasjonsbetegnelser. Den minst treffende er «snøflakgenerasjonen», et uttrykk som beskriver en generasjon feige folk som ikke tåler noe.

De har tålt en del. De har tålt et terrorangrep direkte rettet mot dem. De har tålt å miste venner, løpt fra en massemorder og fått skylden for det etterpå. Deres virkelighet har vært full av ting det ikke har vært mulig å demonstrere mot for å endre. De var ikke født da berlinmuren falt. De forbinder verdens utvikling med krig, terror, finanskrise og klimakrise. Og det er helt reelt at dagens unge kan få det dårligere økonomisk enn foreldrene sine. Hvis politikken henvender seg til den største velgergruppens verdensbilde og diskurs, kan den risikere å ekskludere de som skal leve med effekten av vedtakene lengst.

Representant er ikke å være tjener

Unge søker seg til politikken ikke bare for å representere sin aldersgruppe, men sitt politiske ståsted. Det er mulig å være for saker unge også er opptatt av, uten å være ung selv. På samme måte som det er mulig for menn å være feminister og for kvinner å være brennende engasjert i samferdsel. Å være representant er ikke det samme som å være tjener. Men det betyr noe å ha kjennskap til livene til dem man skal representere. De som har gitt deg tilliten sin. Og i mange tilfeller, halve lommeboken i form av skattepenger, for at du skal forvalte det på en måte de mener er riktig. 

Vi er mer tilbøyelig til å stemme på dem som forteller om verden slik vi opplever at den er.

Jette F. Christensen
Spaltist i Altinget

Politikken vil fremover by på vanskelige og upopulære avgjørelser. I sitt arbeid om representasjons påvirkning på tillit til politikken, fant Yvette Peters og Sveinung Arnesen at folk er mer tilbøyelige til å akseptere en avgjørelse om den er fattet av en gruppe av folk som dem selv. Å være «som deg selv» handler om en opplevelse av delt perspektiv, erfaring eller bakgrunn. I undersøkelsen sin blant norske velgere finner Peters og Arnesen at de som har færreste fordeler av politikken var mer opptatt av deskriptiv representasjon. Representasjon påvirker også politikken. Som Bratoon og Ray viste i 2002 hadde antall kvinner i kommunestyrer i Norge en sammenheng med progressiv barnehagepolitikk. 

Lovfesting av «tillitsfulle valg»

Velgere vil gjerne søke til de partiene som har løsninger som resonnerer med sine verdensbilder. Men om det nye verdensbildet er helt ulikt det som det blir servert politiske løsninger for på jakt etter oppslutning mister vi ikke bare representasjon, men evne til å finne løsninger og kommunisere dem til en gruppe som står over for problemer som ikke nødvendigvis har sin umiddelbare løsning i vedtak fra i går. Alle politikere står selvsagt fritt til å bestemme hvilken måte de vil skaffe seg oppslutning på. Samtidig er det en fordel om de gjør det på en måte som vil opprettholde legitimiteten til demokratiet på sikt.

I regjeringens innstilling til ny valglov er det lagt til en endring om at lovens formål ikke lenger bare skal være å sikre frie og uavhengige valg, men også «tillitsfulle valg». Den nye loven skal sikre frie, hemmelige og tillitsskapende valg.

Tenk så fint, om man kunne vedta det. Vedta frihet. Vedta hemmelighet. Vedta tillit. 

Det forplikter politikerne til å forvalte sin egen rolle i valgkamp på en måte som vil beholde tilliten til valginstituttet og demokratiet.

Jette F. Christensen
Spaltist i Altinget

Forplikter politikerne

Tillit er ikke noe man kan kreve. Det er heller ikke noe man kan insistere på at bør finnes, selv når alt det formelle ved et system er i orden. Tillit kommer først når man opplever at det virker.

Likevel betyr det noe å ta inn tillit i lovens formål. Det forplikter politikerne til å forvalte sin egen rolle i valgkamp på en måte som vil beholde tilliten til valginstituttet og demokratiet.

De fleste har en tro på et samfunn som inneholder rettigheter og muligheter enn flere av seg selv. Men om poltikken blir formidlet og forvaltet på en måte som bare en aldersgruppe kan kjenne seg igjen i, vil det skape et problem større enn hvordan færre mennesker skal finansiere alderdommen til flere. Hvis politikken skal være relevant og tillitsvekkende må den fortelle om at fremtiden ikke er noe som må bekjempes. Det har historisk sett vist seg å være vanskelig.