Den standhaftige partileder
Etter 11 år som leder fremstår Audun Lysbakken som en ruvende suksess i det norske partipolitiske landskapet. Men uten en god dose bergensk stahet, kunne han like gjerne blitt en fiasko.

Hans Andreas Starheim
Nisjeredaktør Arbeidsliv– Miljø og rettferdighet er den røde tråden i alt SV står for, sa Audun Lysbakken i sin landsmøtetale.
I 2012. Han kunne like gjerne sagt det nå. Det er i det hele tatt veldig mye han sa i talen sin i 2012 som han like gjerne kunne sagt i dag. Og vice versa.
– Hvis klimaet var en bank, så ville det vært reddet for lengst, sa Lysbakken i 2012. Og akkurat det samme gjentok han, helt ordrett, i 2023.
Det var kanskje det som i populærkulturen kalles en callback, til glede for fansen.
Men mer grunnleggende er det uttrykk for et parti som på mange måter har stått for en standhaftig kontinuitet under Lysbakkens ledelse. På partiets nettsider står fremdeles «Et rettferdig grønt skifte» og «et rettferdig Norge» fremhevet som hovedsakene til SV.
Lysbakken ga et stikk til kommentariatets mange analyser om hva som ligger bak hans suksess som partileder. – Ikke alle er like gode, sa han til latter fra salen.
Men sannheten er kanskje at verken Lysbakken eller noen andre i partiet helt vet svaret selv, heller. Det er gjerne en lærdom som kommer krypende for mange av de beste partistrategene når de har holdt på en stund – at de egentlig er like overrasket som alle andre når det plutselig går oppover på meningsmålingene, eller når det like brått stuper nedover. De vil bare aldri finne på å innrømme det.
Men om en likevel skal driste seg til en analyse, så er kanskje den nevnte kontinuiteten som er den aller beste forklaringen. For, om vi ser bort fra tilknytningen til en viss forsvarsallianse som jeg ikke tror er så veldig relevant akkurat her, så er ikke SV i 2023, som kan snuse på tosifrede resultater på enkelte målinger, vesentlig forskjellig fra det SV som i 2015 nådde et bunnpunkt på 3,5 prosent.