Det føltes som verdens lengste togreise med en konstant frykt for russiske angrep

Jeg var skikkelig redd

Det har blitt gjentatt utallige ganger, men i år  har vært et veldig spesielt år. Det er krig i Europa, folk har ikke penger til å dekke matkostnader og strømregningene har økt kraftig. Det har selvsagt også preget dette året. 

Da vi krysset grensen til Polen kjente jeg umiddelbart på en lettelse over å være i trygghet. Det gled fort over i skyldfølelse. 

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg mitt første år på Stortinget, var helt klart min reise til Ukraina i slutten av juni. Mitt medlemskap i Europaparlamentets parlamentarikerforsamling sin justiskomite (that´s a mouthfull) brakte meg i slutten av juni til Kyiv, Bucha og Irpin på en «fact finding mission».

Jeg hadde virkelig ikke lyst å dra og var skikkelig redd. Det var et viktig oppdrag, og jeg mente at det var riktig at delegasjonen reiste, og jeg opplevde derfor ikke at jeg kunne forsvare for meg selv å ikke dra.

Sammen med en delegasjon av parlamentarikere fra andre europeiske land tok jeg tog fra Chelm i Polen til Kyiv i Ukraina. Det føltes som verdens lengste togreise med væpnede vakter og en konstant frykt for russiske angrep. 

Fra Kyiv dro vi til Bucha, hvor vi møtte presten Andrei. Han var i Bucha under hele okkupasjonen. Han fortalte om umenneskelighetene som hadde skjedd i ukene russerne var der: tortur av sivile, folk som ble henrettet  på gata på vei fra matbutikken, boliger som ble plyndret og rasert. Og verst av alt: familier på flukt som hadde merket bilene sine med «barn», men som likevel ble skutt eller kjørt ihjel av tanks.

Bombede hus, kulehull på lekeplasser

I Irpin var rundt 80 prosent av bygningene bombet. Russerne har brukt tunge våpen i tett bebygde boligområder – rettet mot sivile. Ødeleggelsene og handlingene i Bucha og Irpin viser brutaliteten og umenneskeligheten i den russiske angrepskrigen. Og den enorme oppgaven med gjenoppbygging av landet.

Det har vært mye info om forferdelighetene som har skjedd i Bucha og Irpin, men å se de utbombede boligene, kulehullene i biler, lekeplasser og i kirka, glasskårene på bakken, ildlukten som fylte gatene, massegraven – det kan nesten ikke beskrives. 

Vi møtte ukrainske parlamentarikerkollegaer, Riksadvokaten, representanter for utenriksdepartementet, justisdepartementet og menneskerettighetsforkjempere. De var alle tydelige på at vi må jobbe for at de ansvarlige stilles til ansvar for krigsforbrytelsene og menneskerettighetsbruddene som er begått. Og at Ukraina må få kompensasjon, slik at de kan gjenoppbygge landet sitt.

Da vi krysset grensen til Polen kjente jeg umiddelbart på en lettelse over å være i trygghet. Det gled fort over i skyldfølelse over å kjenne på en følelse av lettelse all den tid så mange barn og voksne måtte bli igjen i utryggheten, en følelse som forsterkes denne jula hvor vi vet at store deler av ukrainerne sitter i boligene sine uten strøm og det informeres om at flyalarmen går i hele landet.  

Jeg håper at vi kan bruke noe av det  vi har lært av denne håndteringen i møtet med andre flyktninger, og at vi kan kjenne på at solidariteten faktisk  ikke har noen grenser. 

Sterkere sammen

Det neste året håper jeg at solidariteten får fortsette å vokse og at den ikke kjenner stedlige grenser. Russlands angrepskrig mot Ukraina har hatt en særlig stor påvirkning på Norge, det betyr likevel ikke at andre katastrofer og konflikter er satt på en beleilig pause.

Jeg håper at vi kan bruke noe av det  vi har lært av denne håndteringen i møtet med andre flyktninger, og at vi kan kjenne på at solidariteten faktisk  ikke har noen grenser. Jeg håper at vi strekker ut en hånd til de som har det vanskelig rundt oss. Og at Norge står enda sterkere sammen med Europa og verden i kampen for frihet og en bedre framtid.