EØS-avtalen er 30 år: Har vi nok kunnskap om alternativene?

«Fløytespill og streik mot EØS» skrev Aftenposten for 30 år siden. Den 16. oktober 1992 ble beskrevet som D-dagen for Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS). På innsiden av murene i Stortingsbygningen ble EØS-avtalen heftig debattert i Stortingssalen. Representantene skulle stemme «ja» eller «nei» til om Norge skulle signere EØS-avtalen. På Løvebakken foran parlamentsbygningen ga motstandere av avtalen klar beskjed om sitt standpunkt i form av både trudelutter og folkedans, samt mer hardtslående protester som streik på Vinmonopolet.

Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet var en av drivkreftene for avtaleinngåelse og uttalte blant annet at avtalen var «det beste alternativ for å sikre norske interesser når det indre marked trer i kraft fra 1993».

Hele 3/4 av stortingsrepresentantene trykket på den grønne «ja»-knappen, og vedtok dermed avtalen med 130 mot 35 stemmer. Bare Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte samlet mot, i tillegg til enkelte utbrytere fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. 

Meningsmålinger blant folket røpet imidlertid at nordmenn flest ikke var positivt innstilt til å inngå avtale med Brussel. Et flertall ville sannsynligvis stemt imot EØS-avtalen, dersom spørsmålet hadde vært avgjort i folkeavstemning.

Eurokratiet

I dag, 30 år senere vet vi at EØS-avtalen har gjort Norge til en del av EUs indre marked med fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital og gir norske bedrifter adgang til et marked med 30 land og 450 millioner mennesker. EU er Norges viktigste handelspartner.

EØS-avtalen har nok utviklet seg til noe mye mer omfattende enn hva Stortinget kunne se for seg i 1992.

Samtidig medfører avtalen at vi må inkorporere en stor del av EUs regelverk, uten at vi har noen formell innflytelse på utformingen av regelverket. EØS-avtalen har nok utviklet seg til noe mye mer omfattende enn hva Stortinget kunne se for seg i 1992. Hovedpoenget med EØS-avtalen er fri handel mellom Norge og EU. Det vil si å fjerne barrierer for varer og tjenester over landegrensene. Det fine er at nordmenn får solgt sine varer i EU uten å møte barrierer, og får åpen tilgang på det europeiske markedet. Problemet er bare at vi må ha et regelverk som setter felles standarder. Standardene kommer fra EU, og der har vi ikke noen formell påvirkningsmulighet.

Videre må noen oversette regelverket som kommer fra EU, vurdere om nytt regelverk faller inn under EØS-avtalen, og det må tilpasses norsk regelverk. Noen må overvåke og passe på at alle gjør som de skal. Noen må motta klager fra de som mener reglene er brutt. Noen må dømme de som sluntrer unna. Noen må oppdatere regelverket og sette nye standarder. Og dermed er vi i gang. Vipps har vi et nytt byråkrati. En lillebror til EU som gjør det han kan for å springe i takt med storebror.

Som et gammelt ektepar

EU- spørsmålet er en stein i skoen til statsminister Jonas Gahr Støre. Selv fremstår han som en entusiastisk ja-til-EU-mann som eksellerer på fransk. Men Støre inngikk et samarbeid med distriktenes mann, Trygve Slagsvold Vedum, som på tjukkeste Hedmarsksdialekt sier nei. Da måtte det bli et kompromiss: EØS-avtalen består. Ferdig snakka.

Som et ektepar hvor begge parter lar være å nevne den hendelsen som det alltid blir krangel av, unngår Vedum og Støre å snakke om EU-spørsmålet.

Som et ektepar hvor begge parter lar være å nevne den hendelsen som det alltid blir krangel av, unngår Vedum og Støre å snakke om EU-spørsmålet. Begge parter vet at dersom den ene tar opp spørsmålet, så kan ekteskapet ryke. En fin måte å utsette alle diskusjoner på, samtidig som man viser handlekraft, er å nedsette et utvalg. Regjeringen nedsatte et offentlig utvalg som skal se nærmere på erfaringene med EØS-avtalen. Utvalget skal levere sin rapport ved utgangen av 2023.

Tør regjeringen se på alternativer?

EØS-utredningen kan være en god sjanse til å løfte blikket, og se på hvilken tilknytning til fremtidens Europa Norge er best tjent med, enten det er innenfor eller utenfor EU.

Et offentlig utvalg er også en god sjanse til å innhente ny kunnskap, utvide perspektivene og se på relevante alternativer til dagens system. Mandatet til det nye regjeringsoppnevnte utvalget legger grunnlaget for en grundig gjennomgang av erfaringene med EØS-avtalen og hvilket handlingsrom avtalen gir oss. Det er vel og bra. Men den legger ikke opp til noen sammenlikninger eller skråblikk utenfor EØS-avtalen. Venstreleder Guri Melby kritiserer at regjeringen har snevret mandatet for mye inn:

– Hva slags konsekvenser har det for oss at mest sannsynlig både Sverige, Finland og Danmark vil være med i både Nato og EU? Hva slags betydning har det at vi er utenfor? Jeg savner et initiativ til den debatten, sier Melby. Hun mener at utvalget bør få et utvidet mandat om å se på erfaringer ikke bare fra utenforlandene Storbritannia og Sveits, men også bør se på erfaringene fra EU-medlemslandene Sverige og Danmark. 

Store omveltninger

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik skriver i et debattinnlegg i Altinget at det å igangsette en utredning er nyttig. Men han tilføyer at utredningen selvsagt også skulle «ha vært en utredning av om nye geopolitiske, europeiske og nordiske forhold tilsier endring av Norges forhold til EU. Men alle forstår at et slikt utvalgs-mandat var politisk umulig med den sammensetning av regjeringen vi nå har.»

En kjent russer, Vladimir Lenin, har uttalt: «Det er tiår der intet hender, og uker der tiår hender.» Nå er vi inne i en slik tid med store omveltninger i verden. EØS-utredningen kan være en god sjanse til å løfte blikket, og se på hvilken tilknytning til fremtidens Europa Norge er best tjent med, enten det er innenfor eller utenfor EU.

Kanskje Støre tør å hive ut den steinen av skoen?