Er tiden inne for en nordisk atombombe?

Den europeiske kløften

Europa ruster opp. Hullet som skal fylles, er stort, men det kan i prinsippet la seg gjøre. Samtidig synes viljen til å være med og spille i den store ligaen økende. Admiral G.C. Dragone, leder for Natos militærkomité, har i den forbindelse åpent antydet at alliansen bør vurdere preventive handlinger, herunder cyberangrep og sabotasje.

Det er derfor ikke utenkelig at europeiske allierte på sikt vil bli både villige og i stand til å true med – og om nødvendig gjennomføre – en konvensjonell motangrepsstrategi mot Russland. Men her ligger også det realistiske taket for Europas militære evne og politiske risikovilje.

Når det konvensjonelle nivået først er overskredet, står Europa overfor et alvorlig problem. Sammenlignet med Russlands omfattende arsenal av ikke-strategiske atomvåpen og brede utvalg av leveringssystemer disponerer Storbritannia og Frankrike relativt små og snevert innrettede atomvåpenarsenaler. Det betyr at europeerne mangler de nødvendige «sjetonene» til å kunne spille strategisk poker, og i praksis tvinges til enten å kaste kortene eller gå all-in svært tidlig. 

Kjernefysisk avskrekking handler ikke bare om å fremstille et våpen. Det krever et helt økosystem.

Johannes Kibsgaard
Oberstløytnant og hovedlærer, Forsvarets høgskole

Enda mer bekymringsfulle er indikatorene knyttet til britenes vilje til å bringe sine kapasiteter i spill. I både dokumentaren «World War Three: Inside the War Room» (2016) og podkastserien «The Wargame» (2025) utviser britiske toppolitikere og militære toppembetsmenn en markant tilbakeholdenhet overfor kjernefysisk eskalering – selv i situasjoner med alvorlig russisk aggresjon.

Frankrike fremstår umiddelbart mer besluttsomt. Men når spørsmålet: «Ville Frankrike bytte Paris mot Helsinki?» stilles direkte, støter man på det samme dilemmaet som president John F. Kennedy gjorde da han ble spurt om han ville bytte New York mot Paris.

Nordisk atomavskrekking

Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige bør vurdere hvordan de fremover kan sikre seg mot kjernefysiske trusler. Ifølge den tidligere sosialdemokratiske utenriksministeren Jeppe Kofod er en nordisk atomavskrekking ikke lenger et teoretisk spørsmål, men en tvingende nødvendighet.

Et selvstendig nasjonalt forankret program kan umiddelbart fremstå som mest logisk, for hvilken garanti er sterkere enn selv å ha fingeren på knappen? Men kjernefysisk avskrekking handler ikke bare om å fremstille et våpen. Det krever et helt økosystem – fra kommando- og kontrollstrukturer og leveringsplattformer til tidlig varsling, sikkerhet og ikke minst økonomisk utholdenhet.

Atomvåpen er ikke en erstatning for konvensjonelle styrker, men et supplement til dem. Selv om avskrekkingen virker, må de konvensjonelle militære kapasitetene fortsatt være troverdige. En nasjonal løsning vil dermed belaste den finansielle og industrielle kapasiteten i enhver nordisk stat. 

Selv et ressurssterkt land som Norge vil ha vanskeligheter med over tiår å opprettholde både en fullt troverdig kjernefysisk og konvensjonell styrke. 

Samlet sett står Norden imidlertid sterkt. De nordiske landene utgjør til sammen verdens 12. største økonomi med et samlet BNP på 1,9 billioner dollar. Dessuten disponerer Norden den teknologiske kompetansen, industrielle basen og finanspolitiske disiplinen som skal til for å etablere en kjernefysisk kapasitet på nivå med Frankrikes.

Et nordisk kjernefysisk initiativ vil uten tvil skape uro – og Nato-allierte vil muligens være bekymret for alliansens samhold. Men det trenger ikke å underminere Nato. En nordisk avskrekking kan innpasses i alliansens eksisterende rammer – på samme måte som det allerede skjer med det tette nordiske samarbeidet på luftforsvarsområdet.

En felles nordisk ramme kan også gi både ekstern legitimitet og intern trygghet. Internasjonalt oppfattes de nordiske landene som stabile demokratier uten ekspansjonistiske ambisjoner. En nordisk avskrekking, forankret i denne tradisjonen, vil være kontroversiell, men kan behandles som et særtilfelle snarere enn et oppgjør med den eksisterende ordenen.

Internt vil et felles prosjekt dessuten gjøre det lettere for befolkningene å akseptere nødvendigheten av et så vidtrekkende skritt. Atomvåpen rommer en enorm moralsk tyngde, og ingen demokratisk regjering bør bevege seg i den retningen uten bred folkelig oppslutning. Et samarbeid mellom naboland som deler historie, geografi og grunnleggende verdier, kan redusere det psykologiske og etiske sjokket. For mange vil tanken om en felles nordisk avskrekking være lettere å akseptere enn en ensidig nasjonal atombombe. 

Det er lettere å fordømme atomvåpen enn å forholde seg til konsekvensene av å leve uten deres beskyttelse.

Johannes Kibsgaard
Oberstløytnant og hovedlærer, Forsvarets høgskole

Barrierer og tabuer

I Norden har det moralske kompasset i tiår pekt mot atomnedrustning, og tabuet mot atomvåpen har historisk vært et uttrykk for moralsk styrke. I dag risikerer det imidlertid å utvikle seg til moralsk eskapisme. For det er lettere å fordømme atomvåpen enn å forholde seg til konsekvensene av å leve uten deres beskyttelse.

Lignende oppbrudd ses på tvers av den demokratiske verden. Russlands brutalitet har allerede tvunget flere europeiske land til å revurdere tidligere selvpålagte begrensninger. Det ses tydeligst i flere lands uttreden av Ottawa-traktaten om antipersonellminer og i Litauens beslutning om å forlate konvensjonen om klasevåpen. Det er beklagelig, men i flere tilfeller også nødvendig.

Den samme juridiske logikken gjelder for traktaten om ikke-spredning av atomvåpen. Traktatens arkitekter forutså at verden kunne endre seg på måter som truet et medlemslands vitale interesser. Derfor gir traktatens artikkel X adgang til uttreden dersom ekstraordinære hendelser setter den nasjonale sikkerheten i fare. 

Mange i Vesten vil instinktivt avvise denne tankegangen og vise til den dypt forankrede kulturelle doktrinen om å vende det andre kinnet til. Problemet er bare at stater ikke har noe løfte om liv etter døden.

Debatten om behovet for atomvåpen finner allerede sted i Sør-Korea. Spørsmålet luftes også i Japan. I Australia er debatten mer forsiktig, men den er der. I Polen har statsministeren selv åpnet døren på gløtt. Når først de nordiske befolkningene erkjenner nødvendigheten av kjernefysisk avskrekking, kan andre demokratier allerede ha tatt den største byrden ved å bryte med traktaten om ikke-spredning.

Kommando og kontroll

De nordiske landene kunne tilby noe reelt nytt innen kjernefysisk kommando og kontroll ved å ta hensyn til både de moralske og psykologiske dimensjonene ved avskrekking.

Kjernen i et slikt system kunne være en nordisk kommandomyndighet: En felles ordning der den endelige avfyringskompetansen roterer mellom de nordiske landenes stats- og regjeringssjefer.

Hver leder ville ha tilgang til en sikker «kjernefysisk koffert», men kun én av dem ville til enhver tid ha den aktive myndigheten til å beordre bruk. Rekkefølgen fastsettes flere år i forveien av et lite, permanent Nordisk sikkerhetsråd etter en ujevn og uforutsigbar tidsplan. 

Fred er et spørsmål om makt, og makt er i siste instans fysisk. Og den ultimate fysiske makten er kjernefysisk.

Johannes Kibsgaard
Oberstløytnant og hovedlærer, Forsvarets høgskole

Noen ganger kunne myndigheten ligge hos Finlands president i to måneder, andre ganger hos Norges statsminister i fem. Den skiftende rytmen og det strenge hemmeligholdet ville svekke våre motstanderes mulighet for politisk press eller manipulasjon. Selv lederne ville operere under bevisst tvetydighet, vel vitende om at én av dem til enhver tid har den aktive nøkkelen, men uten at noen med sikkerhet vet hvem.

Operativt bør ordningen være forankret i Natos eksisterende rammer for kjernefysisk konsultasjon og planlegging (Nuclear Planning Group) og kobles til alliansens eksisterende kjernefysiske støttemissjoner og øvelser. På den måten bygger ikke Norden et parallelt system, men en nordisk-kontrollert mekanisme som kan fungere innenfor alliansen. 

Den ultimate makten

Fred er et spørsmål om makt, og makt er i siste instans fysisk. Og den ultimate fysiske makten er kjernefysisk. Spørsmålet er derfor om de nordiske landene på sikt selv må råde over dette middelet for å sikre sin frihet i fremtiden.

En nordisk atomavskrekking vil, dersom den noen gang realiseres, ikke være noen rask løsning.

På kort sikt bør Norden i stedet kartlegge risikoen ved å styrke det som allerede finnes – herunder bidra til å dempe de transatlantiske spenningene, styrke Natos samhold, investere i en styrking av de franske og britiske kjernefysiske kapasitetene og ta imot den utvidede avskrekkingen som Frankrike nå tilbyr. 

Ingen kjernefysiske kapasiteter kan kompensere for mangelfulle konvensjonelle styrker.

Johannes Kibsgaard
Oberstløytnant og hovedlærer, Forsvarets høgskole

Samtidig bør de nordiske landene gå forrest på det konvensjonelle området. Ingen kjernefysiske kapasiteter kan kompensere for mangelfulle konvensjonelle styrker.

En troverdig europeisk søyle i Nato forutsetter derfor at de øvrige nordiske landene nærmer seg Finlands tilnærming til forsvarspolitikkens grunnleggende prinsipper, der troverdigheten av enhver fremtidig avskrekking hviler på et fundament av konvensjonell styrke.

Hvis det på lengre sikt oppstår en nordisk atomavskrekking, bør den ikke ses som en erstatning for det transatlantiske båndet, men som et supplement til det. For vår tids egentlige strategiske oppgave er ikke å forskanse Vesten i hver sin skyttergrav, men å gjenoppbygge et sammenhengende forsvar der friheten beskyttes gjennom gjensidig støtte. 

---

Denne kronikken er også publisert i Altinget Danmark. Den er oversatt til norsk av Ingrid Skovdahl.