Kommentar av 
Erik Oddvar Eriksen

Erik O. Eriksen: Hvem er «vi-et» som skal handle for oss?

Vi står overfor enorme globale utfordringer knyttet til sikkerhet, klima og miljø. Men hvem er det «vi-et» som vi krever og kan forvente handling fra? Er det ukoordinerte enkeltpersoner som må ta grep og endre livsførsel, er det norske politikere, eller er det verdenssamfunnet? Det drøfter Erik Oddvar Eriksen, professor i statsvitenskap ved Arena – Senter for europaforskning (UiO).

Forskerne dokumenter verdens begredelige tilstand og roper varsko, aktivistene og organisasjonene krever handling. Men av hvem? Hvem er dette «vi-et» som må ta grep og håndtere klimaendringer og krig i Europa? Er det vi som enkeltpersoner, er det de norske politikerne, eller er det verdenssamfunnet? spør professor i statsvitenskap, Erik Oddvar Eriksen.
Forskerne dokumenter verdens begredelige tilstand og roper varsko, aktivistene og organisasjonene krever handling. Men av hvem? Hvem er dette «vi-et» som må ta grep og håndtere klimaendringer og krig i Europa? Er det vi som enkeltpersoner, er det de norske politikerne, eller er det verdenssamfunnet? spør professor i statsvitenskap, Erik Oddvar Eriksen.Foto: Tom Hansen/NTB
Erik Oddvar Eriksen
Dette er et debattinnlegg, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

«Vi» må gjøre noe for å redde klimaet og miljøet. Utslippene av klimagasser må ned. «Vi» må også regulere kunstig intelligens, få bukt med skatteparadiser og internasjonal kriminalitet. Men hvem dette «vi-et» er, forblir uklart. Forskerne dokumenter verdens begredelige tilstand og roper varsko, aktivistene og organisasjonene krever handling. Men av hvem? 

Forskerne dokumenter verdens begredelige tilstand og roper varsko, aktivistene og organisasjonene krever handling. Men av hvem?

Erik Oddvar Eriksen
Professor i statsvitenskap, Arena

Hvem er adressatene for disse kravene? Er det «vi» – ukoordinerte enkeltpersoner – som må ta grep og endre livsførsel, er det norske politikere, eller er det verdenssamfunnet?

Vi som enkeltpersoner kan gjøre lite utover kanskje å lette på samvittigheten ved å gi til veldedige formål, skrive i avisen/mediene og stemme på «riktige» partier. Konsekvensene av våre handlinger er knapt merkbare. Hva mer er, uten forpliktende lover, finner en alltids en unnskyldning for ikke å gjøre noe. Når ikke andre bidrar, hvorfor skal jeg?

Det nasjonale, internasjonale og overnasjonale «vi-et» 

«Vi» – folket – kan rette kravene til nasjonale politikere. De er valgt for å realisere mål og løse problemer. Men Norge er et lite land i verden, som ikke engang selv ser ut til å få ned klimautslippene, enn si påvirke den globale situasjonen. Landet har ikke selv kapasitet til å lage de regler som trengs for å styre et moderne samfunn i en globalisert verden. Makten er liten og nasjonalt begrenset, og brukes helst til å pleie den nasjonalstatlige egoisme. Politikerne er valgt på et nasjonalt mandat og borgernes velferd har prioritet. Staten har en egeninteresse i å opprettholde seg selv, og ikke et verdensborgelig samfunn, ikke en europeisk politisk orden. 

Spørsmålet blir da ikke bare hvem «vi» er, men om hvem vi vil være.

Erik Oddvar Eriksen
Professor i statsvitenskap, Arena

«Vi» – verdensborgerne – kan rette kravene til det internasjonale nivå. Her finner vi internasjonale organisasjoner av ulike slag. Internasjonale organisasjoner er etablert av interessenter og har bare den makten disse gir dem. Når interessentene ikke ser seg tjent med dem, legger de ned veto eller sier opp sitt medlemskap, slik vi så Trump-administrasjonen gjorde med Parisavtalen. FN er, som vi daglig bevitner, handlingslammet. Stormaktene har okkupert Sikkerhetsrådet og har veto. FN som Nato mangler muligheter til å beslutte uten enighet.

Så har vi EU, som er den eneste organisasjonen som er overnasjonal og som er i besittelse av maktmidler. Den har politikk på mange områder, og på stadig flere av dem kan det fattes flertallsvedtak. Hva mer er, EU kan selv inngå og avslutte avtaler med andre stater. Dette fellesskapet har Norge stilt seg utenfor. Det er ikke med i vårt «vi» som det kan formuleres krav til og avkreves forpliktende handling fra. Heller er et slik at Norge spiller på lag med de kreftene i Europa som vil avvikle hele integrasjonsprosjektet. I kjølvannet til Brexit og EU-skeptisismen trives fremmedfrykten, rasismen og nasjonalismen. 

Les også

EØS-avtalen omfatter ikke det europeiske «vi-et»

Spørsmålet blir da ikke bare hvem «vi» er, men om hvem vi vil være. Vil vi være blant de som vil tilbake til nasjonenes storhetstid – vi vet hvordan det gikk – eller vil vi være blant de som tar et ansvar for en felles framtid og inngår i et forpliktende overnasjonalt samarbeid? Det siste innebærer overgivelse av suverenitet til en instans som kan handle på våre vegne. Det er en lærdom at vi bare kan få gjort noe med globale utfordringer, grensekryssende problemer og internasjonale konflikter, ved å avgi makt til en overnasjonal instans; en organisasjon som kan initiere politikk, ha makt til å sette i verk tiltak og til å sanksjonere unnasluntrerne. 

Makten er liten og nasjonalt begrenset, og brukes helst til å pleie den nasjonalstatlige egoisme.

Erik Oddvar Eriksen
Professor i statsvitenskap, Arena

Man kan i denne forbindelse lure på hvor Europa ville ha vært uten EU da det endelig ble klart at Russlands aggresjon mot Ukraina måtte stoppes. Hvilket land i Europa ville kjent seg sterk nok til å sanksjonere Russland alene? Nato har midler til avskrekking, men ikke til å initiere og samordne økonomiske, politiske, og kulturelle straffetiltak. Den norske Totalberedskapskommisjonen, som nylig avga rapport, anbefaler tettere samarbeid med EU. Den erkjenner at EØS-avtalen «har stor betydning for forebyggende tiltak, kapasitetsbygging og krisehåndtering». 

Tettere samarbeid med EU krever medlemskap. EØS-avtalen omfatter ikke det europeiske «vi-et», som fatter de vedtak som kan bety noe i kampen mot klimaendringer, mot farene ved kunstig intelligens, mot skatteparadiser og pandemier. Norge sitter på gangen og kan bare forsøke å få informasjon og lobbe for tilgang til de goder EU frambringer, som vaksiner til en billig penge, som var tilfelle under pandemien.

Hvem vil vi være? Vil vi være de som er gratispassasjerer på integrasjonsprosjektet, det som har frambrakt en rekke kollektive goder som vi nå tar for gitt, som fred, sikkerhet, et indre marked og en rettsregulert orden? I stigende grad snakkes det ikke bare om Norge som en gratispassasjer, men også om Norge som en krigsprofitør. Hva gjør dette med vårt selvbilde? Renommé er viktig. Ofte betaler det seg. Vi kan velge å være i det reaksjonære og tilbakeskuende selskapet til nasjonalistene, eller være med på å ta medansvar for det Europa vi er del av og avhengig av.

Alle som roper på at noe må gjøres, bør kjenne sin besøkelsestid.

Erik Oddvar Eriksen
Professor i statsvitenskap, Arena

Kunnskapsmessig ineffektivitet

Alle som roper på at noe må gjøres, bør kjenne sin besøkelsestid. Det er noe lettvint og uansvarlig over dette å la være å ta stilling til spørsmålet om hvem som skal vedta lovene og iverksette det en ber om. Verden lider i dag under det vi kaller kunnskapsmessig ineffektivitet. Det politiske system makter ikke å handle på bakgrunn av den viten som fins om hva som skal til for å sikre vår framtid og klodens overlevelse. Alle som tenker seg litt om, innser at for å få noe gjort med de kolossale utfordringer vi står overfor, så må noe av den suvereniteten man (tror man) har, oppgis. Det må oppgis for å sikre et effektivt og fredelig samarbeid innen en forpliktende rettslig ramme. 

Verden lider i dag under det vi kaller kunnskapsmessig ineffektivitet.

Erik Oddvar Eriksen
Professor i statsvitenskap, Arena

Ingen ting blir gjort med mindre beslutninger fattes av en autoritativ instans som kan pålegge andre forpliktelser og sanksjonere gratispassasjerer. Vi trenger en slik instans med organisert handlingskapasitet også for å konkretisere og operasjonalisere tiltak på en slik måte at det blir klart for enhver hva som skal gjøres.

Kollektive forpliktelser aksepteres lettere når de gjøres likt gjeldende for alle. Hva mer er, hvorvidt krevende beslutninger aksepteres, avhenger av kvaliteten på vedtaksprosedyrene. I Europa er det de demokratiske prosedyrene som vi kjenner fra medlemsstatene som også gjelder på overnasjonalt nivå, hvor det er folkevalgte i førersetet. Tross sine feil og mangler er EU den instansen krav kan rettes til, med berettiget håp om at noe skjer. 

Les også


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

Altinget logo
Oslo | København | Stockholm | Brussel
Politikk har aldri vært viktigere
AdresseAkersgata 320180 OsloBesøksadresseGrensen 150180 OsloOrg.nr. 928934977[email protected]
Sjefredaktør og ansvarlig utgiver:Veslemøy ØstremCFOAnders JørningKommersiell direktør:Marius ZachariasenAdministrerende direktørChristoph NørgaardStyreleder og utgiverRasmus Nielsen
Copyright © Altinget, 2024