Fagbevegelsen på defensiven

Den norske modellens forvitring

Hva skyldes så dette? Foreningenes egne forklaringer på hvorfor det blir slik, kan oppsummeres med tre ord: Internasjonalisering, reorganisering og prekarisering, som alle preger det som ofte kalles «det nye arbeidslivet».

Internasjonalisering handler om arbeidsinnvandring, overnasjonal rettsliggjøring, internasjonale eiere av norske bedrifter, med mer. Dette skaper endringer på mange måter, men særlig arbeidsinnvandringen endrer forholdet mellom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet – og dermed hvor avhengig arbeidsgiverne er av de enkelte arbeidstakerne. Avhengighet og makt er, slik eksempelvis Gudmund Hernes har skrevet, «omvendt proporsjonale»,[1] så dette virker direkte inn på maktforholdet mellom partene.

Foreningenes forklaringer kan oppsummeres med tre ord: Internasjonalisering, reorganisering og prekarisering

Isak Lekve
Spaltist og forsker

Reorganisering handler om at nye eiere og ledere med bedriftsøkonomisk utdannelse tenker om fagforeninger, tillitsvalgte og samarbeid på en annen måte, og i ytterste konsekvens organiserer seg bort fra arbeidsgiveransvaret slik at makten flyttes bort fra der fagforeninger har sine maktmidler. Omorganiseringen av Norwegian – også kalt for kjosifiseringen av norsk arbeidsliv – kan stå som et illustrerende eksempel.

Prekarisering handler om økt grad av usikkerhet, midlertidighet, innleie, ansatte som tvinges til å være selvstendig næringsdrivende, eller ikke ha arbeidstakerrelasjon overhodet som i plattformøkonomien. Igjen endrer dette avhengigheten og dermed maktforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.

Virkelighetsforståelsen på grunnplanet er altså en forestilling om at strukturelle endringstendenser som fagforeningene selv i liten grad har direkte kontroll over vanskeliggjør deres arbeid, svekker deres makt – og dermed også forskyver makten fra arbeidstakere til arbeidsgivere.

Spesielt det siste er viktig. For hele det institusjonelle rammeverket som vi kan oppsummere som «den norske modellen» baserer seg nettopp på et mer balansert maktforhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Den gradvise maktforskyvningen bidrar slik til at den norske modellen forvitrer.

Som Sisyfos: Faglig motmakt i det nye arbeidslivet

Fortellingen om Sisyfos som dømmes til å evig rulle en sten opp bakken, men hvor ethvert lille glimt av håp knuses av stenens tyngdekraft når den nærmer seg toppen, er like gammel som den vestlige kulturhistorie, og har blitt et symbol på et hvileløst, endeløst og meningsløst arbeid. Dette er en ganske annen historie enn den som preger norsk arbeiderbevegelse – som jo nettopp gikk fra «lua i hånden» til luen på hodet og hånden på rattet, for å parafrasere Einar Gerhardsen. Likevel er det nettopp slik situasjonen på grunnplanet nå oppleves.

Virkelighetsforståelsen på grunnplanet er en forestilling om strukturelle endringstendenser som fagforeningene selv i liten grad har direkte kontroll over

Isak Lekve
Spaltist og forsker

Organisatorisk vitalitet er ikke nok til å vinne frem i kampene, det foregår en gradvis maktforskyvning fra arbeidstakere til arbeidsgivere, som skyldes strukturelle endringstendenser utenfor fagforeningenes kontroll, og det fører til at samarbeid og institusjonelle rammeverk forvitrer.

Dermed kan en konklusjon på åpningsspørsmålet om hva som er situasjonen for norsk fagbevegelse, være at den står midt i bakken – og at å bygge faglig motmakt i det nye arbeidslivet er et sisyfosarbeid.

Isak Lekve disputerte 24. november 2023 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen Som Sisyfos: Faglig motmakt i det nye arbeidslivet.

[1] Se Gudmund Hernes (1975): Makt og avmakt, side 59.