Debatt

Håvard Høydahl: Hvorfor amputerer vi så mange diabetesføtter?

500 nordmenn med diabetes amputeres årlig på grunn av sårdannelser som ikke gror. Er det ikke på tide at norske myndigheter tar ansvar og organiserer den diabetiske fothelsen? spør lektor i helsefagvitenskap, Håvard Høydahl.

Til tross for at diabetespasienter er i en risikogruppe for komplikasjoner i forbindelse med dårlig fothelse, er fotterapi ifølge Helsedirektoratet bare en «bør-tjeneste», og ikke en «skal-tjeneste».
Til tross for at diabetespasienter er i en risikogruppe for komplikasjoner i forbindelse med dårlig fothelse, er fotterapi ifølge Helsedirektoratet bare en «bør-tjeneste», og ikke en «skal-tjeneste».Foto: AP Photo/Richard Drew/TT
Håvard Høydahl
Dette er et debattinnlegg, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

I dag vet vi at lite kontroll av føttene, med stor sannsynlighet vil føre til sårdannelser hos personer med diabetes. Sår gror meget dårlig, og ender i mange tilfeller med amputasjoner – i dag omtrent 500 per år i Norge. Amputasjoner er kostbare og beløper seg til 500 millioner skattekroner per år i Norge

Hvorfor iverksetter vi ikke en ordentlig forebygging, når vi vet omfanget og konsekvensene av forsømmelse?

Håvard Høydahl

I tillegg kommer kostnadene med sårbehandling og fotskader som koste 150–180.000 kroner per behandlingsløp. Å flytte penger og kunnskap fra amputasjon til forebygging vil kunne avlastet legene og helsevesenet stort, også økonomisk. Ikke minst vil dette spare pasientene for smerte, føtter og tidligere død.

I 2020 hadde ca. 350.000 personer diabetes i Norge. En dobling på 20 år.

Fotsjekk er kun en «bør-tjeneste»

Personer med diabetes utvikler over tid dårlig blodsirkulasjon i føttene, nerveskader/nevropati i føttene, samt feilstillinger. Det kan oppstå «uforklarlige» sår på beina uten at pasienten føler dette. Legen hører da sjelden eller aldri at berørte pasienter er plaget med føttene sine. Med økt arbeidspress og mindre pasienttid, blir føttene ofte nedprioritert til fordel for andre undersøkelser. Da blir det vanskelig å ivareta god fothelse både for pasient og for lege. 

Det virker som om amputasjon er det eneste svaret myndighetene har i spørsmålet om fothelsen til denne gruppen. Dette til tross for at penger til forebygging lønner seg på sikt.

På Helsedirektoratets nettsider kan man lese at fotsjekk til denne gruppen er en «bør-tjeneste» og ikke en «skal-tjeneste». I tillegg menes det vagt om hvilken instans personer med diabetes bør henvende seg til ved fotplager. Det anbefales riktignok sterkt at fotsår skal organiseres i multidisiplinære team i spesialisthelsetjenesten. Dette blir utfordrende da kun 17 av 41 sykehus hadde diabetiske fotsårteam. Undersøkelser viser også at de få teamene som er organisert, har et sterkt ønske om å tilknytte seg fotkunnskap gjennom flere fotterapeuter, noe som er mangelvare i dag.

Det vi ser i dag er at kun 1 av 4 personer med diabetes får nødvendig fot-undersøkelse hos fastlegen sin. Dette kan man forstå når man kjenner til fastlegens pressende arbeidsdag, men hvem skal da ha ansvaret for føttene til denne gruppa? 

Helsevesenet står foran store utfordringer

Vi kan også lese av Folkehelserapporten, publisert av FHI, at fotproblematikk ikke nevnes som en konsekvens av diabetes. Kan slik unnlatelse av informasjon være delaktig i at dagens amputasjonsrate bare fortsetter? Hvorfor iverksetter vi ikke en ordentlig forebygging, når vi vet omfanget og konsekvensene av forsømmelse? Denne kunnskapen bør være viten kjent hos helsemyndighetene. 

I Sverige har man gjennom «Värmlandsmodellen» halvert antall amputasjoner med å systematisere fotundersøkelsene.

Vi snakker stadig gjennom reformer, om å utnytte de eldres arbeidskraft, at de skal stå lengre i jobben og holde seg frisk lengre. I tiårene fremover vil andelen eldre i befolkningen øke kraftig på grunn av eldrebølgen. Hver fjerde innvandrer i Norge i 2060 vil være 70 år eller mer. Med en proporsjonal økning i diabetes, vil dette by på store utfordringer for helsevesenet – og kanskje fothelsen især. Dette fordi myndighetene bortprioriterer god organisering av fothelsen i spesialhelsetjenesten.

Det virker som om amputasjon er det eneste svaret myndighetene har i spørsmålet om fothelsen til denne gruppen. Dette til tross for at penger til forebygging lønner seg på sikt.

Hvis en konsultasjon hos fotterapeut til 850 kroner bidrar til at fem−seks sykehusinnleggelser unngås årlig, er lønnen til fotterapeuten allerede dekket. Kostnaden den enkelte må betale hos fotterapeut gjør at mange prioriterer bort fotsjekk.

Se til Danmark og Sverige

I dag har fotterapeuter videreutdanning i den diabetiske fot på bachelornivå, og innehar tilstrekkelig spesialkunnskap til å være i fotens førstelinje. I dag skjer forebygging og behandling i private klinikker der pasienten må betale alt selv. En bedre omfordeling av ansvar og organisering vil kunne senke antall amputasjoner og bedre den generelle helsen hos personer med diabetes. Dette har man blant annet gjort i Danmark med refusjon av en årlig fotsjekk. I Sverige har man gjennom «Värmlandsmodellen» halvert antall amputasjoner med å systematisere fotundersøkelsene.

Er det ikke på tide at norske myndigheter tar ansvar og organiserer den diabetiske fothelsen − til det beste for pasienten og helsevesenet?


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00