Spaltist:  
Christian Hambro

Hambro: Høyesteretts snøkrabbedom i lys av norsk EU-debatt

Hadde Norge vært EU-medlem, ville Høyesteretts dom i Snøkrabbesaken fått et annet utfall, mener Altingets spaltist Christian Hambro. Her forklarer han hva Høyesteretts dom går ut på, hva EØS-avtalen betyr og ikke betyr for Norges ressurser på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.

Dersom Norge hadde vært EU-medlem, hadde utsikten til norsk råderett over Svalbards ressurser sett annerledes ut. 
Dersom Norge hadde vært EU-medlem, hadde utsikten til norsk råderett over Svalbards ressurser sett annerledes ut. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB
Christian Hambro

Høyesterett har nylig avsagt plenumsdom i den såkalt snøkrabbe-saken. Den enstemmige konklusjonen var at Svalbardtraktaten ikke gir fartøyer eller personer fra stater som har tiltrådt Svalbardkonvensjonen noen særskilte rettigheter utenfor territorialfarvannet rundt Svalbard. Det innebærer at Norge kan forby fiskere fra andre land å fange krabber på den norske kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Dommen innebærer det samme for så vidt gjelder utnyttelse av andre ressurser på kontinentalsokkelen, som for eksempel petroleum eller mineraler.

Bakgrunn - norske interesser rundt Svalbard

Saken går tilbake til 2017. Da ble den estiske båten "Senator" oppbragt av den norske Kystvakten for ulovlig fiske etter snøkrabber utenfor Svalbard. Det var klart at denne saken ville bli en juridisk godbit, med politiske overtoner. Det er en stadig utfordring for Norge å forsvare norske interesser på og rundt Svalbard. Utfordringen er egentlig ikke private selskaper eller personer, men at både avtalepartene til Svalbardtraktaten, og andre stater, setter norsk suverenitet under press. På grunn av sakens følsomme karakter er det rimelig å tro at Kystvakten handlet i forståelse med Utenriksdepartementet.

Svalbardtraktaten 

Fakta

Svalbardloven og Svalbardtraktaten

Aktiviteter på Svalbard reguleres av Svalbardloven, og fastsetter bla. at Svalbard er en del av Kongeriket Norge. Loven gjennomfører Svalbardtraktaten av 1920 som ble inngått av flere stater. Traktaten fastsetter i artikkel 3 bla.at selskaper og personer hjemmehørende hos noen av traktatpartene, har samme rettigheter som norske personer til å drive næringsvirksomhet på Svalbard.

For å forstå saken, kan det være hensiktsmessig å kjenne litt til historien. Fram til 1920 ble Svalbard rent juridisk betraktet som «ingen-manns-land». Etter en omfattende forutgående prosess ble Svalbardtraktaten vedtatt 9. februar 1920 i Paris. Traktaten fastslår at Svalbard er en del av Kongeriket Norge. Traktaten beskriver dens geografiske virkeområde. Beskrivelsen omfatter landterritoriet i øygruppen, det indre farvann og et territorialfarvann på 12 nautiske mil utenfor kysten.

Økonomisk sone og kontinentalsokkel

Spørsmålet i snøkrabbe-saken var om likebehandlingsregelen i traktaten også omfatter noen del av den fiskerivernsonen rundt Svalbard, eller noen del av den norske kontinentalsokkelen utenfor territorialfarvannet til Svalbard. Også her er det nødvendig å trekke inn historien. Fram til midten av det 20 århundre omfattet kyststatens rettigheter kun det indre farvannet og territorialfarvannet. En rekke stater erklærte etterhvert ensidig at de også hadde rett til en økonomisk sone på inntil 200 nautiske mil utenfor territorialgrensen.

Fakta

Territorium, økonomisk sone og kontinentalsokkel

 En stats territorium består av landterritoriet, de indre farvann ut til grunnlinjene, og et sjøterritorium på 12 nautiske mil fra grunnlinjene. En nautisk mil er 1852 meter.

I tillegg til territoriet kan et land ha en økonomisk sone på inntil 200 nautiske mil fra grunnlinjene, og har enerett til å benytte området (med unntak av uskyldig gjennomfart for fartøyer fra andre stater).  

Norge har opprettet en særskilt fiskerivern-sone rund Svalbard på 200 nautiske mil, som ligger utenfor den norske økonomiske sonen som strekker seg fra norskekysten.

Kontinentalsokkelen er landområdenes undersjøiske forlengelse utenfor kysten. Den er en mer eller mindre flat, relativt grunn brem som ender i en brattere skråning. En stat har enerett til å utnytte det som er på eller under kontinentalsokkelen, herunder petroleumsforekomster og mineraler. Den norske kontinentalsokkelen strekker seg fra Norge og forbi Svalbard

 

Denne praksisen ble så pass omfattende, at en økonomisk sone på inntil 200 nautiske mil etterhvert ble ansett for å være i samsvar med folkeretten. Dette ble til slutt nedfelt i FNs havrettskonvensjon av 1982. På samme måte er kyststatens enerett til å utnytte ressursene på eller under kontinentalsokkelen utviklet gjennom rettspraksis, som nå anses som en del av folkeretten.  Kontinentalsokkelen kan strekke seg lenger fra land enn den økonomiske sonen.

Ikke krav på likebehandling

Spørsmålet som var oppe i snøkrabbe-saken, var om Svalbardtraktaten, herunder like-behandlingsregelen, også omfattet noen områder utenfor territorialgrensen til Svalbard. Høyesterett tok utgangspunkt i konvensjonens tekst og alminnelig språkforståelse, og kom enstemmig til at konvensjonen omfatter land- og sjøterritoriet til Svalbard, men ikke mer. I den forbindelse gjennomgikk Høyesterett internasjonal rettspraksis på området, uten å finne noe spor som skulle tilsi en annen tolkning av Svalbardtraktaten enn det som følger av ordlyden. Høyesteretts fortolkning innebærer at personer fra stater som har tiltrådt Svalbardkonvensjonen ikke har noen særrettigheter i Svalbards fiskerivernsone eller på den norske kontinentalsokkelen utenfor territorial-farvannet rundt Svalbard.

Høyesteretts fortolkning innebærer at personer fra stater som har tiltrådt Svalbardkonvensjonen ikke har noen særrettigheter i Svalbards fiskerivernsone eller på den norske kontinentalsokkelen utenfor territorial-farvannet rundt Svalbard.

En avsluttet sak? 

Høyesterettsdommen kan ikke ankes. Det er ikke til hinder for at konvensjonsstater og andre interesserte stater kan bringe spørsmålet om traktatens geografiske virkeområde inn for FNs internasjonale domstol i Haag. Det er foreløpig ikke tegn til at noen vil gjøre det. og ingen andre stater enn den norske engasjerte seg i snøkrabbe-saken.

Selv om snøkrabbe-saken er avsluttet rent juridisk, kan det hende at vi vil høre mer om den senere. Svalbard-traktaten er ikke oppsigelig. Det er imidlertid ikke til hinder for at andre avtaleparter kan be om et tillegg til avtalen som innrømmer selskaper eller personer hjemmehørende hos dem like rettigheter til næringsutøvelse som norske interessenter i deler av farvannene utenfor territorialfarvannet rundt Svalbard. De kunne fremholde at utviklingen av folkeretten som åpner opp for en fiskerivernsone rundt Svalbard og eneretten til å utnytte kontinentalsokkelen, fremstår som en tilfeldig fordel for Norge, som bør deles med de andre konvensjonsstatene på en passende måte. Fra en juridisk synsvinkel er dette imidlertid ikke noe argument.

EØS-avtalen ikke tema 

EØS-avtalen kom ikke opp i snøkrabbe- saken. Av saken fremgår det at retten til snøkrabbe-fangst er forbeholdt norske interesser, noe som i utgangspunktet er i strid med diskrimineringsforbudet i EØS-avtalen, som også gjelder for estiske interessenter siden Estland er medlem av EU. Det er imidlertid enkelt å forstå hvorfor EØS-spørsmålet ikke kom opp. EØS-avtalen omfatter i utgangspunktet ikke fisk (herunder krabber). Det er derfor på det rene at Norge, uten hinder av EØS-avtalen, kan forbeholde norske interesser retten til fiske i Norges økonomiske sone eller fange krabber på kontinentalsokkelen.

EØS-avtalen omfatter i utgangspunktet ikke fisk (herunder krabber).

Uløst spørsmål 

Hadde saken dreid seg om andre ressurser enn fisk, kunne det ha oppstått spørsmål om EØS-avtalen gjelder i Norges økonomiske sone eller for virksomhet på kontinentalsokkelen. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) mener at den gjør det i en del tilfeller. Norske myndigheter har derimot tviholdt på at EØS-avtalen etter sin ordlyd kun gjelder norsk territorium, og ikke utenfor. Etter 30 år med EØS-avtalen er spørsmålet fortsatt ikke løst.

Når spørsmålet om EØS-avtalens geografiske rekkevidde ikke er løst, skyldes det trolig at verken ESA eller Norge har ønsket å sette saken på spissen. I stedet har Norge i stor grad fulgt EØS-reglene utenfor territoriet på frivillig grunnlag. Et eksempel på dette er den tidligere ordningen med et gassforhandlingsutvalg. Utvalget besto av Statoil (nå Equinor), Norsk Hydro og Saga petroleum, som samarbeidet om gass-salg til utenlandske kjøpere. ESA mente ordningen var i strid med EØS-avtalens forbud mot konkurransebegrensende samarbeid. Norge hevdet at EØS-avtalen ikke gjaldt for gassalg fra kontinentalsokkelen. Før saken ble avgjort, nedla Norge gassforhandlingsutvalget, fordi utvalget ble ansett som unødvendig. Hadde Norge vært EU-medlem, ville utgangspunktet være klart: EU-statene må følge EU-retten i sine økonomiske soner og på sine kontinentalsokler.

Hadde Norge vært EU-medlem, ville utgangspunktet være klart: EU-statene må følge EU-retten i sine økonomiske soner og på sine kontinentalsokler.


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00