Spaltist:  
Knut Einar Rosendahl

Hva bør et tonn CO2 koste?

Hva koster et tonn CO2? Og hva bør det koste? Er Finansdepartementets anbefalte CO2-pris for lav?

Regjeringen setter CO2-avgiften i statsbudsjettet, og posten ligger under Finansdepartementets budsjett, ledet av finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Spaltist Knut Einar Rosendahl mener Finansdepartementet legger seg på et for lavt prisnivå for CO2-avgiften etter 2030.
Regjeringen setter CO2-avgiften i statsbudsjettet, og posten ligger under Finansdepartementets budsjett, ledet av finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Spaltist Knut Einar Rosendahl mener Finansdepartementet legger seg på et for lavt prisnivå for CO2-avgiften etter 2030.Foto: Beate Oma Dahle / NTB
Knut Einar Rosendahl

Hva koster et tonn CO2? Det avhenger av hvem du spør. Dersom du spør en trailersjåfør, vil sjåføren svare at hun i 2023 vil betale en CO2-avgift på 952 kroner per tonn CO2, eller 2,53 kroner per liter diesel. Kanskje vil sjåføren tilføye at hun også betaler dieselavgift, som virker på akkurat samme måten som CO2-avgiften men har et annet formål.

Hvis du i stedet spør en industribedrift, vil bedriften sjekke dagens kvotepris (som i skrivende stund er 785 kroner per tonn CO2). Trolig vil bedriften la være å fortelle at den får tildelt mange utslippskvoter gratis, og dermed i praksis betaler mye mindre. Spør du heller et oljeselskap, vil selskapet være rask til å fortelle at det betaler både CO2-avgift og kvotepris.

Hva så med bonden? Han betaler også CO2-avgift for traktordieselen, men slipper å betale for metanutslippene fra kua som er ute og beiter (og som utgjør mesteparten av klimagassutslippene i jordbruket). Hvis vi løfter blikket ut av landet vårt, finner vi et virvar av CO2-priser – og mange steder finner vi ingen slike priser.

Ikke så enkelt

Hvordan havnet vi her? I økonomenes enkle verden er klimaproblemet lett å løse: La alle i hele verden (i det minste hele Norge) betale den samme prisen for sine CO2-utslipp. Prisen settes på et passe høyt nivå. Enkelt og greit!

Hvorfor er det ikke slik i virkeligheten? Det er det både gode og mindre gode grunner til, noe vi økonomer også har forstått. En sentral begrunnelse for ulik behandling av ulike sektorer er at vi har en åpen økonomi der bedriftene i større eller mindre grad konkurrerer med bedrifter i andre land.

Hvor høy bør CO2-prisen være – hva er et «passe høyt nivå»? Hva er egentlig kostnaden for samfunnet av et ekstra tonn utslipp av CO2? Her fins det ulike svar, og også ulike måter å resonnere på.

En mulig framgangsmåte er å forsøke å regne seg fram til hva et ekstra tonn utslipp av CO2 vil medføre av økte klimaendringer og tilhørende kostnader i framtida («social cost of carbon» - SCC). Et sentralt ord her er «forsøke». Det fins store og detaljerte modeller man kan bruke til dette, og William Nordhaus fikk i 2018 Nobels minnepris i økonomi for sitt pionerarbeid med å utvikle den såkalte DICE-modellen. Et problem med disse modellene er at de består av mange usikre faktorer. Et annet problem er at man må ta stilling til hvor stor vekt man skal legge på klimaendringer som skjer langt inn i framtida, det vil si velge diskonteringsrente. Anslagene for SCC spriker fra negative kostnader helt opp til 100 000 USD per tonn.

Altinget Klima og Energis spaltister

Altinget Klima og Energi har seks faste spaltister. De skriver innlegg om akutelle politiske saker hver sjette uke. Dette er spaltistene:

  • Andreas Christiansen Halse, fagsjef for blant annet klima, energi og næringspolitikk i Tankesmien Agenda. Agenda driver samfunnsanalyse og politikkutvikling for sentrum-venstre.
  • Knut Einar Rosendahl, professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen ved NMBU. Han forsker på miljø- og energiøkonomi, og leder det regjeringsutnevnte Teknisk beregningsutvalg for klima.
  • Maria Moræus Hanssen, næringslivsleder med lang internasjonal erfaring fra olje- og energiselskaper. Hun er i dag selvstendig investor og styreleder/ styremedlem både innen kultur, startup-virksomheter og i internasjonale selskap.
  • Ane Breivik, leder for Unge Venstre.
  • Marianne Sivertsen Næss, leder for energi- og miljøkomiteen på Stortinget. Valgt inn for Arbeiderpartiet i Finnmark.
  • Maja Kristine Jåma, sametingsråd for Norgga Sámiid Riikkasearvi/Norske Samers Riksforbund med ansvar for areal, klima og natur.

La mindre vekt på framtidige generasjoner

I USA står beregninger av SCC sentralt i myndighetenes regulering av klimagasser. Dette ble først introdusert av Obama-administrasjonen i 2010. Da Donald Trump tok over i 2017, ble bruken av SCC beholdt men nivået sterkt redusert. Hvorfor? Trump-administrasjonen valgte å bruke en klart høyere diskonteringsrente (mindre vekt på framtidige generasjoner), og valgte å kun legge vekt på klimaendringer i USA. Vipps så var SCC redusert fra 50 til 1 USD per tonn.

Jo lenger opp på temperaturskalaen vi kommer, desto dyrere vil CO2-utslipp være for samfunnet

Knut Einar Rosendahl
Spaltist og professor i samfunnsøkonomi

Noe av det første Biden-administrasjonen gjorde i fjor vinter var å øke SCC tilbake til 51 USD. Men er dette riktig nivå? Beregninger av SCC har hatt en tendens til å øke over tid ettersom modellene inkluderer gradvis flere effekter av klimaendringer.

Et grunnleggende problem med beregninger av SCC er at vi vet for lite om alle mulige konsekvenser av framtidige klimaendringer, og hvilke kostnader de vil ha for samfunnet. Selv om klimaforskerne er sikre på at klimaendringer foregår og hovedsakelig skyldes menneskelig aktivitet, går vi inn i ukjent terreng når temperaturen på kloden stiger såpass raskt som nå. Dette er også bakgrunnen for at verdens ledere gjennom Parisavtalen har blitt enige om å begrense global oppvarming til 1,5 grader (på Glasgow-møtet i 2021), framfor å bruke DICE eller lignende modeller til å beregne hva som er optimalt utslippsnivå.

Finansdepartementet har lagt seg på et for lavt prisnivå

En annen måte å resonnere på er derfor å anslå hvilken CO2-pris som trengs globalt for at verden skal nå 1,5-gradersmålet, det vil si begrense global oppvarming til 1,5 grader. Denne framgangsmåten ble anbefalt av Hagen-utvalget i 2012 (NOU 2012: 16), til bruk i samfunnsøkonomiske analyser av blant annet samferdselsprosjekter og andre prosjekter som innebærer mer eller mindre klimagassutslipp (riktignok med utgangspunkt i 2-gradersmålet som gjaldt før Parisavtalen kom i 2015). I fjor kom omsider Finansdepartementet med retningslinjer for CO2-priser i samfunnsøkonomiske analyser, og valgte i stor grad å følge de prinsipielle anbefalingene fra Hagen-utvalget. Men har departementet likevel lagt seg på et for lavt prisnivå? Ja, jeg mener det.

Har departementet lagt seg på et for lavt prisnivå? Ja, jeg mener det

Knut Einar Rosendahl
Spaltist og professor i samfunnsøkonomi

I en fersk TØI-rapport har Paal Brevik Wangsness og jeg gått gjennom forskningslitteraturen og undersøkt hvor høye CO2-priser som trengs globalt for å nå 1,5-gradersmålet. Etter 2030 ligger disse klart høyere enn hva Finansdepartementet anbefaler. Hva skyldes det? Departementet har valgt å basere seg på IEAs bærekraftsscenario. I dette scenariet har IEA lagt inn en lang rekke med virkemidler i tillegg til CO2-priser. Kort fortalt medfører dette at CO2-prisene i IEAs scenario gjenspeiler bare deler av kostnadene ved å nå klimamålet. Dermed undervurderes de samfunnsøkonomiske kostnadene ved CO2-utslipp hvis man stirrer seg blind på CO2-prisen i IEAs scenario. Etter vår mening burde derfor Finansdepartementet anbefalt en høyere pris på CO2-utslipp i samfunnsøkonomiske analyser.

Nå er det svært tvilsomt om verden vil klare å begrense oppvarmingen til 1,5-grader. Det betyr ikke at kostnadene ved CO2-utslipp er mindre, snarere tvert imot. Jo lenger opp på temperaturskalaen vi kommer, desto viktigere blir det å redusere utslipp av klimagasser og desto dyrere vil CO2-utslipp være for samfunnet.

Les også


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00