Innsiktsfull onsdag: Hva ville Nansen ha gjort?

«Hva ville Jesus ha gjort?» er i enkelte sammenhenger et standardspørsmål. I år, ved hundreårsjubileet for Fridtjof Nansens fredspris, har vi fått en «Hva ville Nansen ha gjort?»-debatt på Stortinget. Spørsmålet er nærmere bestemt om han ville ha gått inn for å yte full støtte til humanitær hjelp til og gjenoppbygging av Ukraina i kjølvannet av Russlands angrepskrig. Gitt at han fikk fredsprisen blant annet for sitt humanitære arbeid blant annet i Ukraina, kan jo det godt være. Vi har i alle fall her en fin anledning til å ta for oss hva Nansen faktisk foretok seg på det diplomatiske området. 

Internasjonal politikk

På området internasjonal politikk var Nansens roller flere. Som vitenskapsmann utvidet Nansen det internasjonale nettverket som hans mors adelige opphav gav ham i fødegave på konferanser osv. Nansen hadde i 1905 en kort opptreden på sportsdiplomatiets arena, da han som formann for den norske komiteen til de såkalte «Nordiska spelen» gikk inn for å boikotte arrangementet om ikke Sverige kom Norge i møte i de pågående forhandlingene om unionsoppløsning. Det går altså en direkte linje fra Nansen til dagens mange aktivister som vil boikotte sportsarrangementer i Kina, Qatar osv. på politisk grunnlag. Den første diplomatiske oppgave som ble gitt Nansen av den norske stat, kom imidlertid allerede i 1898, da Norges statsminister, Johannes Steen (V), gav Nansen i oppdrag uformelt å sondere mulighetene for en handelstraktat med Russland. Sonderingene ble kortvarige og kastet ikke noe av seg, men Nansen var altså alt på dette tidspunkt en norsk statsministers valg til en slik oppgave, og Nansen hadde ved anledning fri bane helt opp til Kong Oscar II for å legge til rette for den.

Poenget var å gi London, som Europas og verdens viktigste maktsentrum, en aksje i det norske kongevalget. Her var Nansens fotarbeid blendende, men det unike ved manøveren lå ikke i utførelsen, men i konsiperingen.

Iver B. Neumann
Direktør, Fridtjof Nansens Institutt

London

I 1905 sendte statsminister Christian Michelsen (Samlingspartiet) Nansen til London for å sikre britisk støtte til Norges løsrivelse fra Sverige og for å få en mer varig sikkerhetspolitisk beskyttelse fra Storbritannia. Nansen boltret seg både i sosieteten, i avisredaksjonene og i the Foreign and Commonwealth Office. Overfor den britiske utenriksministeren slo Nansen direkte frempå om hvor viktig det var for Norge å få den engelske prinsesse Maud som dronning av Norge. Poenget var å gi London, som Europas og verdens viktigste maktsentrum, en aksje i det norske kongevalget. Her var Nansens fotarbeid blendende, men det unike ved manøveren lå ikke i utførelsen, men i konsiperingen. På denne tiden var mange i Norge, også Nansen, innstilt på at landet skulle bli en republikk. Men ved å bremse denne tenkningen utvidet Nansen Norges og sitt eget diplomatiske spillerom. Nansen prioriterte det han så som Norges nasjonale interesse av å bli et monarki fremfor sin egen republikanske tenkning. 

London og Washington

Da Norge løsrev seg fra Sverige, ble alle diplomater som ikke selv sa opp jobben for Sverige, oppsagt. Nansen ble den aller første norske ambassadøren til Storbritannia, og London er Norges eldste utenriksstasjon. Da han først reiste ut som kongens ambassadør i 1905, var han mest opptatt av Norge og norske interesser. Men etter hvert som han ble kjent med den internasjonale verdensorden, ble han stadig mer opptatt av å bygge systemer for internasjonalt samarbeid for å sikre fred og samarbeid. 

Der Nansen tidligere hadde vært mest opptatt av nasjoners ære og stolthet, var det nå internasjonalt samarbeid og dermed betydningen av godvilje og kompromiss som kom i sentrum.

Iver B. Neumann
Direktør, Fridtjof Nansens Institutt

Fra 1917 til 1918 ledet Nansen en norsk delegasjon til Washington. Dette ble det bestemmende for Nansens videre internasjonale virke de neste fjorten årene frem til hans død i 1930. For det første fikk Nansen et kræsjkurs i det vi i dag ville kalle matsikkerhet. Det skulle komme godt med når han et par år senere skulle arbeide med sultkatastrofen i Sovjet-Russland. For det andre fikk han førstehånds kunnskap om hvor hensynsløse kommersielle grupper og politikere kunne være i sine kampanjer for å selge spesifikke produkter og tiltrekke seg arbeidsskapende virksomhet. Å være forberedt på det verste er god forberedelse når man arbeider i katastrofeområder. For det tredje mottok Nansen sterke impulser fra president Wilson og andre amerikanske idealister. Samtalene han hadde med dem, skulle komme til å forandre hans syn på internasjonal politikk generelt. Der Nansen tidligere hadde vært mest opptatt av nasjoners ære og stolthet, var det nå internasjonalt samarbeid og dermed betydningen av godvilje og kompromiss som kom i sentrum.

Genève, 1920-1929

Da Nansen kom hjem til Norge i 1918, var han blitt tilhenger av den internasjonale institusjonalismen. Han var med på å etablere Den norske Forening for Nationenes Liga og ble valgt til dets formann i oktober 1918. Nansens innsats som mangeårig medlem av og leder for Norges deputasjon til Folkeforbundets årlige samlinger var nok ikke helt på høyde med hans øvrige diplomatiske virke, og var bestemt ikke unik. 

Nansens parallelle innsats for flyktninger som internasjonal tjenestemann i Folkeforbundets første år er med rette sagnomsust.

Iver B. Neumann
Direktør, Fridtjof Nansens Institutt

Høykommisær for flyktninger

Derimot er Nansens parallelle innsats for flyktninger som internasjonal tjenestemann i Folkeforbundets første år med rette sagnomsust. Her kunne han trekke på sin erfaring fra London og Washington og bli en dreven norm-entrepreneur. I 1920 ba Folkeforbundet Nansen, som allerede arbeidet med sultkatastrofen i Sovjet-Russland, om å påta seg forbundets nye verv som Høykommissær for flyktninger. Oppgaven hans var å organisere den internasjonale utvekslingen av krigsfanger som, nær to år efter verdenskrigens slutt, fremdeles var internert i fangeleirer. Efter en tids nøling kastet han seg inn i en uhyre omfattende reisevirksomhet som resulterte i at flere hundre tusener krigsfanger ble repatriert. Tyrkias folkemord på sin armenske minoritet skapte en ny flyktningekatastrofe, og da Tyrkia, også det fordi landet var misfornøyd med Paris-konferansens oppstykking av det ottomanske riket, gikk løs på Hellas, brøt det ut enda en. Nansen var på høyden under alle de tre overlappende krisene, og fikk altså allerede i 1922 en velfortjent Nobels fredspris for arbeidet.

Nansens diplomatiske innsats var betydelig. Nansens arbeid for flyktninger var videre unikt i to henseender; i sitt omfang og ved at Nansen-passet fungerte som et strukturelt nydannende grep. Dette virket peker også frem mot Norges humanitære og fred- og forsoningsdiplomati, som ble mer markert under Den kalde krigen for så å bli et internasjonalt varemerke fra 1990-tallet av. I så måte er Nansen en viktig del av norsk diplomatisk tradisjon og altså en viktig mann å ha med på laget når man skal argumentere for at Norge bør gå i bresjen med hjelp til Ukrainas gjenoppbygging.