Spaltist:  
Andreas Østhagen

Konfliktfaren i nordområdene har økt

I analyser av den sikkerhetspolitiske situasjonen i nordområdene sammenblandes ofte flere ting. En liten opprydding kan være nyttig, skriver seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt Andreas Østhagen.

Foto: NTB/REUTERS/Gwladys Fouche
Andreas Østhagen

Et av de mest sentrale spørsmålene i etterkant av den russiske invasjonen av Ukraina har vært hvordan den vil påvirke norsk sikkerhetspolitikk i nord. Saboteringen av gassledningene i Østersjøen setter dette på spissen.

Problemet er ofte at ting som issmelting, ressursutvinning, stormaktsspill, symbolpolitikk og ubåter sammenblandes til en krydret lapskaus av enkle slutninger. Når du beveger deg fra det generelle til det substansielle kommer derimot detaljene frem. Et enkelt grep er å skille mellom umiddelbare, kortsiktige og langsiktige trusler i nord.

Umiddelbart: Vi blir en del av krigen.

Den umiddelbare trusselen for Norge, i nord, er enkel: Våre «nordområder» vil spille en sentral rolle i en konflikt mellom Nato og Russland. Hvorfor? Fordi Russland har sine strategiske styrker myntet på USA og Nato i nord, nært grensen til Norge.

Derfor øver og øver Russland utenfor stuedøra vår. For å skremme Norge, Nato og USA til å holde seg unna. Budskapet er tydelig: «Kommer dere nær våre strategiske styrker (les ubåter og missiler) vil vi ønske å ta kontroll over områdene nord for Lofoten».

Problemet er ofte at ting som issmelting, ressursutvinning, stormaktsspill, symbolpolitikk og ubåter sammenblandes til en krydret lapskaus av enkle slutninger

Andreas Østhagen, Seniorforsker, FNI

Dette er ikke nytt. Det er den samme situasjonen Norge befant seg i under den kalde krigen. Men Russland er en annen og – i økende grad – mer uforutsigbar aktør. Faren for at Nato og Russland går til krig over mulige russiske inngrep i de baltiske landene, Polen eller Finland er reell. Da er Norge ikke bare involvert gjennom Natos artikkel 5, vi er også et mål i russisk forsvarsstrategi.

Kortsiktig: Sikkerhetspolitisk eskalering

At Russland ønsker å hevde militær overmakt i nordområdene er ikke nytt. Men i løpet av de siste tiårene har sikkerhetspolitiske vurderinger blitt balansert av et russisk ønske om økonomisk utvikling i sine arktiske områder.

Invasjonen av Ukraina tydeliggjør at flere av de økonomiske prosjektene ikke er mulige å gjennomføre under det gjeldende sanksjonsregimet. Samarbeid i ulike fora, som Arktisk råd og Barentsrådet, har også blitt satt på vent.

Det kan dermed virke som den russiske kalkylen i nord har endret seg – i favør sikkerhetspolitikk og disfavør ønsket om å beholde nordområdene som lavspenningsområde. Dermed er det ikke bare at nordområdene kan bli dratt inn i en større konflikt som burde bekymre; Russland kan også ønske å utfordre norsk suverenitet for å teste våre militære evner, Natos samhold eller begge deler.

Dette er den kortsiktige trusselen i nord. Spesielt utsatt er Svalbard – den norske øygruppen som har en russisk bosetning. Der har Russland lagt grunnlaget for å utfordre norsk suverenitet om de skulle ønske gjennom protester og uttalelser i flere tiår. Til havs rundt øygruppa operer både russiske fiskebåter og forskningsfartøy, til tider med uklare hensikter.

Saboteringen av gassledningene i Østersjøen gir også en pekepinn på hvordan fordekte russiske handlinger vil kunne se ut i nord. Kuttingen av den ene av de to kablene som forbinder Svalbard til verden i januar 2022, er et annet og skremmende eksempel. Infrastrukturen i nordområdene er både mer sårbar og mer utstrakt enn sør i Norge.

Langsiktig: Geoøkonomi og Kina

Det er altså ikke issmelting eller ressurser i Arktis som leder til de umiddelbare eller kortsiktige truslene beskrevet her. Det er ikke sjøruter i nord, petroleumsutvinning eller mineraler som driver de sikkerhetspolitiske dynamikkene.

Det betyr derimot ikke at potensialet for ressursutvinning eller sjøruter ikke er reelt og kan få sikkerhetspolitiske konsekvenser. Her er det viktig å skille mellom Russland som militær aktør i nord, og spesielt Kina som global supermakt med både politiske og økonomiske interesser.

At Russland ønsker å hevde militær overmakt i nordområdene er ikke nytt 

Andreas Østhagen, Seniorforsker, FNI

Geoøkonomisk politikk, altså bruken av økonomiske virkemidler for å oppnå geopolitiske formål, er Kinas tilnærming globalt. Spørsmålet er om vi på lang sikt vil bli nødt til å hanskes et stadig mer selvhevdende Kina som utfordrer norske interesser knyttet til ressursforvaltning, forskning eller økonomisk styring, også i nord.

Hvordan kan vi unngå en konflikt i nord?

Mens vi ønsker å isolere det russiske regimet er internasjonal politikk komplekst og består av flere nivåer og ulike interesser. Norge har valgt å opprettholde samarbeid med Russland innen noen enkeltområder, herunder atomsikkerhet, fiskeriforvaltning og søk- og redning.

Behovet for samarbeid handler om flere ting. Tidligere har vi trodd at det faktisk er mulig å endre russiske oppfatninger og gjøre både lokalbefolkning i Murmanskregionen og lederne i Moskva mer vennlig innstilt til Norge gjennom samarbeid på lokalt nivå. Men dette er dessverre ikke nok til å endre Putin-regimets aggressive atferd og hindre ytterligere eskalering.

Et alternativ er å appellere til russiske økonomiske interesser og få Russland til å avveie sikkerhetspolitikk med lavspenning, som skissert over. Samarbeid kan binde Russland til masta slik at beslutningstakere i Moskva vegrer seg fra å trekke det sikkerhetspolitiske fokuset nordover. Dessverre ser det ut til at våre tanker om rasjonalitet ikke lenger er gjeldende for Putin-regimet, hvor «kampen mot Vesten» overskygger alt.

Om vi verken kan endre russiske oppfatninger eller interessekalkuleringer, så kan vi i hvert fall sikre våre egne interesser. Vi er ikke tjent med en ulykke med russisk atomavfall langs norskekysten. Vi er ikke tjent med at russiske fiskere overfisker vår torskebestand i sin økonomiske sone. Vi er heller ikke tjent med at det oppstår en konflikt på Svalbard hvor Russland kan hevde at Norge bryter med Svalbardtrakten, og deretter skal «beskytte» sine borgere og sine interesser.

Samarbeid på lavere nivå kan binde Russland til masta i nord slik at beslutningstakere i Moskva vegrer seg fra å trekke det sikkerhetspolitiske fokuset nordover

Andreas Østhagen, Seniorforsker, FNI

Selv om vi ønsker å straffe Russland og kutte kontakt på så mange områder som mulig, er vi nødt til å opprettholde dialog der det kan avverge ulykker, uenighet og eskalering. Den enkleste måten å unngå konflikt på i nord er å sikre at hendelser, både tilsiktede og utilsiktede, ikke oppstår.

Nordområdenes sikkerhetspolitiske betydning har vært tydelig lenge før Russlands invasjon av Ukraina, men invasjonen setter en del utfordringer i nord på spissen. Vi må samtidig skille mellom ulike typer konfliktfarer, og hva vi kan gjøre for å unngå at en konflikt eskalerer. Djevelen er i detaljene.


E-post Politikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon