Langsiktig energipolitikk lønner seg, selv om verden endres

Planen for utenlandskabler var tydelig, langsiktig og klar

I denne perioden på Stortinget har selvsagt strømpriser vært et stort tema. På tross av at Russlands gasspolitikk var den viktigste utløsende årsaken til energikrisen i Europa og store deler av verden, har det omtrent vært umulig å få folk til å se annet enn de siste to utenlandskablene som årsak til høye strømpriser. 

Og det er riktig at strømprisene har vært noe høyere grunnet kablene enn de ellers ville vært, under strømpriskrisen. Prisene kunne ligget noe lavere, omtrent på svensk og dansk nivå, dersom vi ikke hadde de siste kablene. Men det ville nok blitt opplevd like dramatisk i Norge som det har i Sverige og Danmark.

Politikken for Melkøya ble lagt for lenge siden. Det var rett å planlegge for mer energiutvinning. Men premissene har i mellomtiden endret seg kraftig

Bård Ludvig Thorheim (H)
Spaltist

Også her er det interessant å gå tilbake i historien og se på beveggrunnene for utenlandskabler til Tyskland og Storbritannia. 

Etter et år med høye strømpriser i 2010 ble det nedsatt en kommisjon for å vurdere tiltak. Lars Haltbrekken (nå SV) ledet kommisjonen med Marit Arnstad (SP) som nestleder. Om utenlandskabler konkluderte de: 

«Utbygging av flere utenlandsforbindelser er viktig for å få en god utnyttelse av fornybar kraftproduksjon og for å sikre forsyningen i tørre år. Utenlandsforbindelser bidrar også til mindre prisvariasjon mellom tørre og våte år, og større forutsigbarhet for forbrukere og produsenter.» 

Dette var ikke nytt. Også før den tid var det en unison enighet blant politikere om at nye mellomlandskabler ville gi insentiver for ny kraftproduksjon, at vannkraften ikke ble optimalt utnyttet uten, og at forsyningssikkerheten burde bli mer robust i et kraftsystem som det norske, som ensidig er avhengig av varierende nedbør. 

Planen for nye kabler var, som i tilfellet med Melkøya, tydelig, langsiktig og klar. Så endret forutsetningene seg underveis.

Kablene kan slå positivt ut etter hvert

Vi har nok tidligere ikke tatt helt inn over oss hvor altoverskyggende behovet for fornybar kraft vill bli som følge av den grønne omstillingen. 

Det var heller ikke mulig å forestille seg at Tyskland skulle gjøre sitt energisystem så sårbart ved å stenge ned kjernekraften. Og at Russland skulle utnytte sårbarheten istedenfor å opptre etter markedsprinsipper og forsyne med mer gass heller enn å stenge ned når etterspørselen økte. 

Jeg er enig med kritikerne i at åpningen av de nye mellomlandsforbindelsene til Tyskland og Storbritannia har falt på et tidspunkt som ikke er i vår interesse isolert sett. Selv om høye strømpriser uansett ville vært et faktum, så kunne vi vært noe mer skjermet mot energikrisen uten de siste kablene.

Mellomlandskabelen til Tyskland kan altså tenkes å slå ut ganske så positivt for kraftsystemet vårt etter hvert, med mer stabile priser på strøm og til tider negativ pris

Bård Ludvig Thorheim (H)
Spaltist

Men hvordan ser bildet ut fremover? Tyskland nærmer seg 50 prosent fornybart i sin energimiks. Det betyr perioder med lave eller negative strømpriser. Og perioder med høye priser hvor kraft fra gasskraftverk regulerer. Fra rundt 2027 vil imidlertid de nye gassterminalene i USA og Qatar stå ferdige. LNG-gass vil være rimeligere og mer tilgjengelig og de store prishoppene i strømprisen som følger hopp i gassprisen vil dermed flate mer ut. Det betyr igjen at Melkøyas LNG-anlegg må ha lave CO2-utslipp for å være konkurransedyktig på pris mot resten av verden. Mellomlandskabelen til Tyskland kan altså tenkes å slå ut ganske så positivt for kraftsystemet vårt etter hvert, med mer stabile priser på strøm og til tider negativ pris. 

Den andre kabelen går til Storbritannia. I Storbritannia er «Mer av alt, raskere» ikke bare tittelen på en rapport, men selve marsjordren. Om få år er britene netto eksportør av energi.  

Utenfor de britiske øyer bygges 50 GW havvind som står ferdig i 2030. Det er langt mer og raskere enn Norges satsing. Og det er nok energi til alle husstander i Storbritannia. I tillegg har de mål om å femdoble solenergi innen 2035, som i dag er på hele 14 GW. Mål om 10 GW hydrogen. Og innen 2050 skal 25 prosent av energien komme fra kjernekraft som grunnlast i et energisystem som vil ha mye variabel energi. I tillegg utlyser de nye runder for mer gass fra Nordsjøen. 

Norge vil tidvis importere nærmest gratis strøm fra britisk vindkraft gjennom utenlandskabelen, og selge vannkraft andre veien når den er mest verdifull og vi selv har overskudd. Altså noe vi er tjent med. Og forresten, hvem er det som har fått oppdragene med å bygge de enorme havvind-parkene langs den britiske kystlinjen? Joda, norske Equinor.

Langsiktig politikk lønner seg, kortsiktig politikk blir som regel feil

Hva blir så dagens aspiranter til Utenrikstjenesten spurt om av den beryktede aspirantnemnda? Kanskje om nye gassrørledninger mellom Russland og Kina? Eller mellomlandskabler til kontinentet? Dette er spørsmål som ikke bare omhandler energi, men også sikkerhetspolitikk og grunnlaget for økonomisk vekst og industri i Norge. Derfor er det fremdeles relevante temaer for dem som i fremtiden skal forstå rollen som energi spiller i internasjonal politikk. 

En lærdom fra strømpriskrisen, er at det ikke lønner seg å snu opp ned på systemet midt i en krise. Det har regjeringen heller ikke gjort. Strømstøtten har vært nødvendig. 

Det er de kortsiktige tiltakene fra regjeringen som ikke kommer til å bestå historiens dom. 

Det gjelder det siste årets skattebomber på kraftsektoren som har skapt fullstendig stillstand i nye investeringer i oppgradering av vannkraft og vindkraft her til lands. Kortsiktige mål om å skaffe inntekter for å dekke siste valgkamps valgløfter, er ingen god strategi sett opp mot energipolitikkens lange linjer. 

Konklusjonen er at langsiktig energipolitikk lønner seg, selv om den ikke alltid treffer på hvordan verden utvikler seg. Mens kortsiktig politikk som regel blir feil.