Legemiddelindustrien: Enkle grep i kampen mot antibiotikaresistens

Verdens helseorganisasjon (WHO) har erklært antibiotikaresistens som en av de aller største globale folkehelsetruslene. Anslagsvis 1,3 millioner mennesker døde av antibiotikaresistens i 2019.

I Norge dør rundt 100 mennesker årlig av samme grunn. Og det er bare begynnelsen. Krisen har vært varslet i årevis, men det er ikke blitt tatt store nok grep for å begrense skaden.  

Man kan føle seg maktesløs av mindre. Men da må vi tenke som i klimasaken: Det er bedre at alle gjør litt enn at ingen gjør noe. 

Så hva kan vi gjøre i lille Norge?  

Først vil vi påpeke at man her i landet har vært flinke i mange år allerede:   

• Vi har brukt lite antibiotika både til mennesker og dyr. Et høyt forbruk av antibiotika øker forekomsten av resistente bakterier. 
• Vi har i stor grad brukt smalspektrede antibiotika. Bredspektrede antibiotika angriper flere ulike bakterietyper, ikke bare den bakterien pasienten er blitt syk av. Dermed øker også resistensutviklingen.  

Flere steder i verden er resistensproblematikken langt mer alvorlig enn i Norge. Men vi reiser stadig mer, og tar med oss resistente bakterier hjem. Flere mennesker på flukt på grunn av krig, konflikt og klimaendringer, er også en utfordring. Mange av pasientene som har blitt evakuert fra Ukraina og som behandles ved norske sykehus for kompliserte krigsskader, kreft eller andre kroniske lidelser, har infeksjoner med multiresistente eller ekstremresistente bakterier.

Vi må tenke nytt for å bekjempe antibiotikaresistens, og vi må alle bidra på hver våre måter.

Løsningsforslag 1: Sikre tilgang til riktig antibiotika i Norge 

Mangel på antibiotika i Norge, både til barn og voksne, er et økende problem. Vi er særlig sårbare når det gjelder produkter det brukes lite av, og der det internasjonale markedet er lite – som for smalspektrede antibiotika. Derfor er det behov for alternative finansieringsmodeller som frikobler pris fra volum.

Det er bedre at alle gjør litt enn at ingen gjør noe. 

Slike modeller kan brukes for å sikre tilgang til både gamle og nye antibiotika, også i et eventuelt framtidig europeisk samarbeid. Det er utfordrende å enes om felles europeiske løsninger, og Norge bør derfor pilotere modeller – slik noen få andre europeiske land har gjort.  

Vi må samtidig berømme Legemiddelverket som tidligere i høst gikk inn for å øke maksimalprisene og trinnprisene på 15 utvalgte antibiotika, noe som kan være et effektivt tiltak for å sikre fortsatt tilgang på noen antibiotika. Det er et steg i riktig retning.  

Løsningsforslag 2: Innføre voksenvaksinasjonsprogram

Vaksiner forebygger antibiotikaresistens av mange grunner. For det første forebygger det infeksjoner som ellers ville blitt behandlet med antibiotika. Ifølge WHO kunne vi unngått 11 millioner dager med antibiotikabruk hvert år dersom alle barn i verden ble vaksinert mot pneumokokker.

For det andre er det dokumentert at antibiotika feilaktig gis til pasienter med virusinfeksjoner (antibiotika virker ikke på virus!). Så ved å forebygge virusinfeksjoner gjennom vaksinering, forebygges også unødvendig antibiotikabruk.

For det tredje fører flere virusinfeksjoner til sekundære bakterieinfeksjoner, som igjen krever antibiotikabehandling. For det fjerde kan vaksiner forebygge sykehusinnleggelser, som igjen reduserer risikoen for infeksjoner med resistente bakterier.  

Havbruksnæringen er et veldig godt eksempel til etterfølgelse.

Havbruksnæringen er et veldig godt eksempel til etterfølgelse: I Norge er forbruket av antibiotika hos fisk redusert med 99 prosent siden 1987, samtidig som produksjonen av laks og ørret har økt enormt. Vaksiner og annen infeksjonsforebygging har bidratt til en friskere fisk, redusert bruk av antibiotika og et bedre havmiljø.  

Vaksinasjon er blant de mest effektive helseintervensjoner som finnes, og det utvikles stadig nye vaksiner. I tillegg til barnevaksinasjonsprogrammet er vi glad for at myndighetene nå vurderer å innføre et vaksinasjonsprogram for voksne, slik Folkehelseinstituttet anbefaler.

Løsningsforslag 3: Nordiske og engelske pakninger

Kombinasjonen lav pris og lavt volum gjør at flere selskaper heller prioriterer større markeder enn Norge. Fellesspråklige nordiske pakninger kan derfor være en stor fordel for å sikre tilgang. Både produsentene og innkjøperne (sykehusene) ønsker nordiske pakninger, men produsentene møter på regulatoriske utfordringer.

Fellesspråklige nordiske pakninger kan være en stor fordel for å sikre tilgang.

For det første har legemiddelmyndighetene et minimumskrav til hva som skal stå på legemiddelpakningen, og da byr fire–fem nordiske språk på en plassutfordring. For det andre har legemiddelmyndighetene i de nordiske landene ulike meninger om hvilke forkortelser som kan brukes, og da stopper prosessen opp.

For det tredje kan engelskspråklige pakninger, med digitale pakningsvedlegg på hvert lands språk, være en løsning for å forebygge mangel på all antibiotika som administreres av helsepersonell. Utfordringen er at man må søke myndighetene om unntak, og med unntaksprodukter kommer man dårligere ut i myndighetenes anbudsprosesser.  

Relativt enkle regulatoriske grep fra myndighetene side, kan altså både forebygge mangel på viktig antibiotika og resistens. 

Veivalgene må tas nå  

Norge står ved et veiskille i kampen mot antibiotikaresistens. Vi har kompetansen og ressursene til å gjøre en forskjell, men det krever handling nå.

Vi venter på en ny strategi med tilhørende handlingsplan mot antimikrobiell resistens, som omfatter resistens hos både bakterier og andre mikroorganismer. Her ber vi om tiltak og ressurser som kan sikre tilgang til antibiotika, øke satsingen på vaksiner og forbedre nordisk samarbeid. I tillegg er internasjonalt samarbeid avgjørende, da dette er en global folkehelsekrise.

Vår fremtidige helse avhenger av de valgene vi tar i dag.