Løvdal: Om bærekraft og enhjørninger - regulering av kunstig intelligens

En helt essensiell del av det grønne skiftet, så vel som arbeidet for sosial bærekraft, er å kompensere for disse svakhetene i hjernen og verden, og snu blikket til bedriftsbyggere og andre beslutningstakere. Fra neste år blir prinsippet om dobbelt vesentlighet gjennomført for store bedrifter i Norge og EU, gjennom retningslinjene for rapporteringene etter EUs bærekraftsdirektiv. Det innebærer en ny måte å beregne lønnsomhet på: Den økonomiske bunnlinja skal nå vurderes sammen med bærekraft, både når det gjelder miljø og sosial bærekraft. Internt i bedriften, i leverandørkjeder og i etterfølgende salgsledd og kunder. Aktsomhetsdirektivet er på vei, og gjør enda flere retningslinjer for et bærekraftig næringsliv om til lovkrav. Da er det ikke nok å rapportere, du må være føre var.

I Norge har vi allerede åpenhetsloven som krever nye tanker om omdømme: Ingen er perfekte, men nå kreves det at du jobber med bedriftens selvinnsikt og evne til å ta grep der man har størst negativ effekt når det gjelder sosial bærekraft – og forteller åpent om hva du gjør for å minimere denne. Investorer, offentlige anskaffere og kunder skal kunne vite mer om de reelle kostnadene og gevinstene enn de gjør i dag. Åpenhet, selvinnsikt og kontinuerlig forebygging og stans av negative effekter er det som vil gi sunn konkurranse og bærekraftige samfunn. Det kommer dessuten til å svi om du ikke gjør jobben – erstatningsansvar og opprydning etter skade er tatt med i mye av dette lovverket.

Vi trenger bedre koordinering

Widme har likevel et viktig poeng: Det er definitivt potensiale for bedre koordinering. Sosial bærekraft handler for eksempel også om likestilling, men retningslinjene for rapportering etter bærekraftsdirektivet er foreløpig ganske tynne når det gjelder å innarbeide eksisterende krav om likestillingsarbeid. Dette fikk jeg også etterlyst i møte med kommisjonens likestillingsbyråkrater i forrige uke, under det årlige møtet i European Equality Law Network. Nettverket av uavhenige eksperter rapporterer til kommisjonen om implementeringen av likestillingsdirektivene i EU, EØS og søkerland.

Også i Norge har vi tilsvarende potensiale for å koordinere regler og rapporteringskrav. Generelt ser det ut til å være mer gjennomført og koordinert når det gjelder miljø, mens sosial bærekraft er et lappeteppe som langt på vei blir liggende i veikanten. Plikten til å forebygge diskriminering og trakassering i likestillingsloven er innenfor åpenhetslovens og bærekraftsdirektivets virkeområder. Men plikten ser ut til å være lite kjent, i alle fall utover kjønnslikestilling og likelønn.

Hva med offentlige anskaffelser?

Når det gjelder offentlige anskaffelser, ser jeg få tegn til krav om likestillingsarbeid noe sted. I den grad sosial bærekraft er omfattet, handler det nesten utelukkende om forsvarlige arbeidsvilkår ved bruk av utenlandsk arbeidskraft. Og prinsippet om dobbelt vesentlighet bør definitivt innarbeides i dette regelverket, sammen med rutiner for oppfølging av de kravene man da har stilt. Det blir lite bærekraft om de som bare er best på papiret vinner anbudene.

EU-reglene og åpenhetsloven har enormt potensiale for å kombinere lønnsomhet og bærekraft, om de brukes. For å få det til trenger vi formidling av kunnskap om reglene til offentlig sektor, privat sektor og sivilsamfunnet. Vi trenger også møteplasser hvor man ha dialog mellom alle sektorer om hvordan man kan og bør gjøre dette i praksis, både nasjonalt og lokalt. Da kan vi få til den omstillingen og nytenkningen som trengs. Og bærekraftige enhjørninger.