Løvemamma: Ikke spør om du ikke tåler å høre svaret!

I arbeidet med å få en bærekraftig helse – og omsorgstjeneste skal helsepersonell læres opp til å ha en mer helsefremmende tilnærming i møte med menneskene de møter. Og det er jo fint.

Den ansatte skal lytte og følge opp svaret sammen med mennesket de spør. 

Brukermedvirkning kalles det, og den ansatte skal lytte og følge opp svaret sammen med mennesket de spør. Viktige ord altså. Så viktig at «hva er viktig for deg?» har fått en årlig kampanjedag 6. juni. FHI og KS kaller kampanjen en retningsendring.

I skyggen av den årlige kampanjen står en gruppe som kjemper en av de viktigste og største sakene på lenge. Om en retningsendring så enormt mye større enn et spørsmål.

For parallelt med kampanjen til FHI og KS, så avsluttes en høringsrunde til Kultur- og likestillingsdepartementet. En høring om hvorvidt menneskerettighetene til personer med funksjonshindringer skal innlemmes i norsk lov. Det handler om CRPD (Convention on the Rights of Persons with Disabilities).

Samme rettigheter

Når du spør «hva er viktig for deg?» så svarer jeg «at mitt barn har de samme rettighetene som ditt barn». Det hjelper lite å spørre, når du som spør ikke kan handle på svaret som kommer. 

For vi står altså her igjen og diskuterer om menneskerettighetene skal gjelde for mitt barn.

For vi står altså her igjen og diskuterer om menneskerettighetene skal gjelde for mitt barn. Om mitt barn er like mye verdt som ditt. Nå har til og med et juridisk ekspertutvalg utredet, og de har skrevet en rapport på over 200 sider. Er det mer å diskutere? Bør ikke dette være kunnskapsgrunnlag nok til å kunne vurdere verdien til mitt og våre barn?

Men det er ikke nok. Vi er ikke ferdige. For mens flertallet i dette juridiske utvalget mener at menneskerettighetene skal gjelde for mitt barn, så har utvalget et mindretall som mener nei. De mener at konsekvensene vil bli for store for kommunen, dersom innbyggere med funksjonshindringer skal ha samme rettigheter som andre. Det kan bli for kostbart og kommunens selvstyre kan bli utfordret, argumenterer de.

Kostbart å stå utenfor

En plikt til å følge menneskerettigheter må være en selvfølge. Vi kan ikke bygge et kommunalt selvstyre med utgangspunkt i at det blir for kostbart å inkludere mennesker i felleskapet. At det er for kostbart å la mitt barn delta i samfunnet. At det blir for kostbart å ta hensyn til likestillingstilling og rettferdighet. La meg gjøre én ting helt klart; det er betydelig mer kostbart å la oss stå utenfor!

En plikt til å følge menneskerettigheter må være en selvfølge.

CRPD er et kraftig verktøy, og det er derfor vi kjemper så hardt. For det betyr en forskjell.

Det betyr at våre barn har rett til å delta, til å prøve, feile, mestre og til å velge. Det handler om hverdager og selvstendighet. Det handler ikke om utvidede eller bedre rettigheter, men grunnleggende menneskerettigheter som de fleste av oss tar for gitt.

Og ved at mitt barn har disse rettighetene, så følger også livskvalitet og muligheter for samfunnsdeltakelse for oss som familie. Både vi som foreldre og for søsken. For det gjelder også for oss; dette med at det er mer lønnsomt å forebygge, enn å prøve å reparere etter at man har feilet.

Medlidenhet utgjør ingen forskjell

«Hva er viktig for deg?» spør du. Fine ord. Men det er bare ord. Det er hva som kommer etterpå som virkelig betyr noe. Hvordan du handler.

Det er hva som kommer etterpå som virkelig betyr noe.

Uten handling så er ikke spørsmålet verdt annet enn i beste fall medlidenhet. Og det har vi nok av. Ikke utgjør det en forskjell heller. Gi mitt barn grunnleggende menneskerettigheter, og inkludér oss i felleskapet.

Så når du spør hva som er viktig for meg. Så svarer jeg; å leve.