Mariah Carey som statsminister

Alle kan ikke være Mariah Carey

Erna Solberg stilte til 16 intervjuer for å snakke om inhabilitet, aksjehandel og ikke minst svare på ville spørsmål om hvor vidt hennes mann måtte gå – som ektemann. Solberg svarte med stoisk ro og viste hele Norge sin imponerende stamina. Man kan ikke kritisere henne for mangel på tilgjengelighet for pressen. Den dagen. Det minnet meg om noe.

Hele seansen minnet meg den gangen Guri Solberg intervjuet Mariah Carey i New York i 2014. Etter å ha sittet syv timer i kø fikk hun audiens midt på natten. Solberg stilte relevante spørsmål, men Carey bestemte alt. Dette er ikke en kritikk av verken Guri Solberg, Erna Solberg eller Mariah Carey. De forholdt seg bare til de rammene de hadde, eller ble tillat å gi seg selv. All tilgang til stjernen var styrt av et rigid management og alternativet var enten kø på deres premisser eller ikke noe intervju.

De samme reglene kan ikke gjelde for politikere. Pressen kan ikke akseptere å vente et døgn før de får lov å stille seg i den køen. Under mistelteinen liksom.

Vi kan ikke la alle norske politikere bli Mariah Carey. Det ville vært en umulighet, på veldig mange måter (merk: dette er ikke kritikk mot koselige julekort med nisseluer og Wham!-gensere i vandrehallen). Faren med de siste ukers hendelser er at politikerne også fremover skal få muligheten til å bestemme når og hvordan intervjuene skal finne sted. Eller om de skal gjøre det i det hele tatt. De kan jo bare kommunisere til egne velgere i egne kanaler og gå videre med livet.

«Hadde ikke anledning til å komme i Dagsnytt 18»

Jeg har ikke foretatt en telling eller komparativ studie av om hvorvidt forekomsten av «vi har bedt Løk Løkesen om å stille, men vedkommende hadde ikke anledning til å komme i Dagsnytt 18/Politisk Kvarter/Dagsrevyen, men vedkommende hadde ikke anledning». Men jeg føler det forekommer oftere og oftere.

  Løsningen kan ikke være å etablere oppmøteplikt i Dagsnytt 18.

Jette F. Christensen
Spaltist, Altinget

Før hadde jeg en opplevelse av at det var en større skam knyttet til det. Fordi det fremsto som om man ikke våget eller hadde noe å skjule. Jeg vil slå et slag for litt mer skam. Fordi følelser er også politikk. Det er følelsen av at «noe» ikke er på stell som gjorde at 40 prosent av de spurte i forrige innbyggerundersøkelse, trykket på svaralternativet om at de hadde en opplevelse av at det forekom maktmisbruk eller korrupsjon i kommunen. 54 prosent oppga at de trodde det forekom nepotisme.

Jeg har hørt politikere feie disse funnene bort ved å si at det ikke er et riktig mål på korrupsjon. Nei det er det ikke, men det er et veldig riktig mål på at nesten halvparten av de spurte følte at det er noe som ikke stemmer.

Kritiske spørsmål på direkten er en langsiktig investering i tillit

Det er den følelsen tillit kommer fra, eller forvitrer fra. Dersom Donald Trump går igjennom en hel presidentvalgkamp uten å bli stilt kritiske spørsmål, har USA mistet noe de aldri kan få tilbake. Noe vi fremdeles har.

Løsningen kan ikke være å etablere oppmøteplikt i Dagsnytt 18.

Men en klarere kollektiv forpliktelse til å svare ordentlig, er en langsiktig investering i tilliten til demokratiet, som jo tross alt er der makten kommer fra.

Politikere kjemper for sitt eget narrativ og posisjon, det er helt legitimt. Det er bare pressen selv og oss som publikum som kan sette grenser for hvor lite informasjon vi aksepterer å få – eller om man skal stille seg i Carey-køen. 

Det er bare pressen selv og oss som publikum som kan sette grenser for hvor lite informasjon vi aksepterer å få – eller om man skal stille seg i Carey-køen.