Mee Eline Eriksson: Utenfor arbeid, utenfor samfunnet: Over 20 prosent oversett og ignorert

I de seneste månedene har over 27 prosent av norske virksomheter støtt på betydelige rekrutteringsproblemer, og trist nok har hele 17 prosent ikke klart å ansette de nødvendige personene. Dag etter dag faller 65 personer utenfor arbeidslivet grunnet langvarig sykefravær, viser tall fra Nav.

En skremmende sannhet

Men nå er det ikke lenger mulig å vende det blinde øyet til det faktum at mer enn 661.000 enkeltpersoner mellom 20 og 66 år har havnet utenfor arbeidslivet. En påfallende andel på hele 20 prosent av den norske arbeidsføre befolkningen står uten jobb, viser tall fra Nav.

Hele 63 prosent av dem som er utenfor arbeidslivet mottar trygd, viser tall fra Nav. Dette peker på en risikabel avhengighet av sosiale støtteordninger, som kan virke demotiverende når det kommer til å re-integrere seg i arbeidslivet.

Mee Eline Eriksson
Fagdirektør forebyggende helse, NHO Geneo

Så, hvordan skal vi takle denne utfordringen? Når vi nøye gransker statistikken, dukker det opp en skremmende sannhet: Hele 63 prosent av dem som er utenfor arbeidslivet mottar trygd, viser tall fra Nav. Dette peker på en risikabel avhengighet av sosiale støtteordninger, som kan virke demotiverende når det kommer til å re-integrere seg i arbeidslivet. Her kommer det berettigede spørsmålet: Har vi formet et system som i stedet for deltakelse, legger til rette for passivitet?

På motsatt side av spekteret finner vi de resterende 37 prosentene som ikke mottar noen støtte i det hele tatt. Disse befinner seg i en økonomisk limbo, uten trygdeytelser eller en stabil inntekt å stole på. Paradoksalt nok, er dette en gruppe som ofte blir oversett i debatten om arbeidsinkludering. Men er det en sak å bekymre seg for? Er de ikke rett og slett resultatet av deres egne valg? Skulle de ikke kunne klare å finne veien til arbeidslivet på egen hånd?

Korttenkt og feilaktig

Denne tankegangen, i tillegg til å være korttenkt, er også feilaktig. Å redusere problemet med arbeidsinkludering til en ren viljessak neglisjerer de komplekse strukturelle problemene som ligger bak. Det er en for enkel fremgangsmåte å peke fingeren mot de som mottar trygd og forutsette at de er late eller uinteresserte i arbeid. Mange av disse menneskene møter på helsemessige utfordringer, mangler nødvendig kompetanse eller står overfor diskriminering på arbeidsmarkedet.

Så, hva er veien ut av denne destruktive sirkelen? Først og fremst må vi anerkjenne at arbeidsinkludering er betydelig mer komplekst enn bare individuell motivasjon. Det handler om å bygge et samfunn og en økonomi som tar med seg alle, uavhengig av bakgrunn, helse eller evner. Dette innebærer en investering i utdanning, opplæring og helsetjenester for å gi alle en reell sjanse på arbeidsmarkedet.

Vi må også revurdere strukturene i velferdssystemet vårt. Det bør være enklere å kombinere deltidsarbeid med trygdeytelser, slik at overgangen til fulltidsarbeid blir en mindre skremmende prosess.

Mee Eline Eriksson
Fagdirektør forebyggende helse, NHO Geneo

Vi må også revurdere strukturene i velferdssystemet vårt. Det bør være enklere å kombinere deltidsarbeid med trygdeytelser, slik at overgangen til fulltidsarbeid blir en mindre skremmende prosess. Vi må legge vekt på å gi folk muligheten til å oppnå økonomisk stabilitet og uavhengighet, i stedet for å forsterke avhengigheten av sosiale støtteordninger.

Tiden er inne

Tiden er inne for å omforme tankesettet rundt arbeidsinkludering. I stedet for å skape en unødvendig motsetning mellom de som mottar støtte og de som ikke gjør det, bør vi samarbeide målrettet for å etablere en inkluderende arbeidsplass for alle. Først når hele samfunnet tar ansvar for denne utfordringen, vil vi oppnå en varig forandring. Vårt velferdssystem kan kun fungere optimalt ved å implementere nye, treffsikre arbeidsinkluderingstiltak som forener den offentlige og private sektoren mot et felles mål.