Mestad og Brænden: Hvilket menneskerettslig vern har sivil ulydighet?

Retten til ytrings- og forsamlingsfriheten er beskyttet av både Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), og utgjør grunnleggende byggesteiner i et demokratisk samfunn. Myndighetene kan bare gripe inn i slike rettigheter når såkalte «menneskerettslige inngrepsvilkår» er oppfylt. Inngrep kan være fjerning, pågripelse eller bøtelegging av demonstranter. Slike inngrep er bare lovlige dersom de har hjemmel i lov, ivaretar et lovlig formål og er forholdsmessige.

Det er stort sett forholdsmessighetsvurderingene som kommer i spill når myndighetene griper inn sivile ulydighetsaksjoner, for eksempel for å ivareta hensynet til ro og orden. Generelt vil politiske og maktkritiske ytringer, i kjernen av ytrings- og forsamlingsfrihetens beskyttelsesområde, nyte et sterkt vern. Så lenge aksjonene pågår på en fredelig måte, bør offentlige myndigheter være varsomme med måten de griper inn i aktivisme og demonstrasjoner. 

Demonstrantenes virkemidler har stor betydning

Voldelige og ikke-fredelige demonstrasjoner, derimot, er ikke menneskerettslig beskyttet. Demonstrasjoner som er voldelige og demonstranter med voldelige intensjoner vernes ikke fordi de nettopp undergraver de demokratiske prinsipper som forsamlingsfriheten er begrunnet med, og skal beskytte. 

Også i en situasjon der demonstrasjoner i utgangspunktet anses fredelig, kan eventuelle ikke-fredelige komponenter ved demonstrasjonene påvirke hvor langt myndighetene kan gå i å begrense dem. Demonstrantenes virkemidler har altså stor betydning for myndighetenes adgang til å gripe inn for å ivareta andre viktige samfunnshensyn. 

Hva er egentlig en fredelig aksjon, og når kan de gripes inn mot? 

Det er klart etter praksis fra både Høyesterett og den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) at det å bryte regler i seg selv, ikke betyr at en demonstrasjon ikke er fredelig. Flere eksempler viser at sivil ulydighet er beskyttet av menneskerettighetene. 

Det å forstyrre eller blokkere trafikken som demonstrasjonsform, regnes som en fredelig aksjon som i utgangspunktet er vernet av ytrings- og forsamlingsfriheten. Dette følger blant annet av en EMD-dom fra 2015 om aksjonerende bønder i Litauen.

Praksis kan tyde på at sivil ulydighet som skaper farlige situasjoner, som veiblokader, lettere gripes inn mot enn ufarlige aksjoner, som fastlenking i myndighetsbygg.

Adele Matheson Mestad og Hannah Cecilie Brænden

På sin side har Høyesterett i år behandlet en sak der spørsmålet var om bøter mot medlemmer av Extinction Rebellion for en veiblokade på Ring 1 i Oslo var i strid med Grunnloven og EMK. Selv om aksjonen var beskyttet av disse rettighetene, kom Høyesterett til at blokaden skapte en farlig situasjon og risiko for liv og helse, og dermed ikke var i kjernen forsamlingsfriheten. Ettersom aksjonen ikke var varslet og førte til store ulemper, kom Høyesterett til at bøtene og subsidiær fengselsstraff var lovlige fordi de var legitimt begrunnet i bl.a. behovet for å unngå farlige trafikksituasjoner. EMD har også lagt til grunn at ved farlige veiblokader, har myndighetene en vid adgang til å gripe inn mot demonstrantene.  

Også det å ta seg inn bygninger har blitt ansett som vernet av menneskerettighetene, selv om det kan være både ulovlig og forstyrrende. EMD slo fast i august i år at det å lenke seg fast for å protestere mot et gruveprosjekt er en «fredelig» aksjonsform i konvensjonens forstand. I dommen mot Romania mente EMD at selv om fastlenkningen fra en aktivist kunne føre til materielle ødeleggelser, kunne ikke aksjonen anses som voldelig, blant annet fordi den ikke førte til noen menneskelig skade. I saken kom EMD til at boten for protesten var et uforholdsmessig og dermed ulovlig inngrep i aktivistens ytrings- og forsamlingsfrihet.  

Fredelig sivil ulydighet, som flere av aksjonene til Extinction Rebellion og Natur og Ungdom, er derfor i utgangspunktet beskyttet av menneskerettighetene. Fjerning, pågripelse og bøtelegging av aksjonister som forstyrrer dagliglivet, er derfor bare lovlige om de tre vilkårene for inngrep er oppfylt. Selv om dette må vurderes konkret, kan praksis tyde på at sivil ulydighet som skaper farlige situasjoner, som veiblokader, lettere gripes inn mot enn ufarlige aksjoner, som fastlenking i myndighetsbygg. Høyesterett besluttet i november å behandle en ny sak om straff mot medlemmer av Extinction Rebellion for en demonstrasjon i Helse- og omsorgsdepartementet, og det blir spennende å se om Høyesterett vurderer denne aksjonsformen annerledes enn veiblokaden.  

Veien videre

Sivil ulydighet er ikke et nytt fenomen, og det finnes en rekke historiske eksempler på personer og bevegelser som har brukt sivil ulydighet på en vellykket måte. 

Bredere og mer demokratiske beslutningsprosesser kan kanskje bidra til at flere av aktivistene som i dag ser seg nødt til å ty til sivil ulydighet, opplever å bli hørt også innenfor de konvensjonelle prosessene.

Adele Matheson Mestad og Hannah Cecilie Brænden

I Norge synes klimaaktivistene som bryter loven å møte mye fordømmelse. Samtidig har flere organisasjoner som jobber med klima, pekt på at aksjonene må ses på som en oppdemmet reaksjon på følelsen av å ikke bli lyttet til, særlig blant unge.  

For å motvirke denne følelsen, kan myndighetene muligens tenke bredere om hvordan man innretter beslutningsprosessene som berører klima. Barn opp til 18 år har for eksempel en rett til å bli hørt i saker som berører dem etter FNs barnekonvensjon, også når det fattes generelle tiltak. FNs barnekomité har nylig løftet betydningen av dette, samtidig som de understreket at de aller fleste beslutninger på miljøområdet vil påvirke barn.  

Selv om det er ikke er grunn til å tro at miljøaktivisme vil avta med det første, kan kanskje bredere og mer demokratiske beslutningsprosesser bidra til at flere av aktivistene som i dag ser seg nødt til å ty til sivil ulydighet, opplever å bli hørt også innenfor de konvensjonelle prosessene. I mellomtiden er det viktig å minne om at de fredelige aksjonsformene er lovlig beskyttet og er en del av den offentlige meningsbrytningen og demokratiet.