Miljøstiftelsen Zero: Kostnaden Terje Aasland glemmer

Konklusjonene fra det internasjonale energibyråret (IEA) er kjent, men likevel viktige. Det er vanskelig, men fortsatt mulig å nå klimamålene. Vi vet hvordan. Vi kjenner løsningene. Vi har hørt det før. IEA-sjefen gjentar at det ikke er rom for ny olje, gass eller kull når vi skal nå 1,5-gradersmålet. Likevel fastholder regjeringen at Norge skal være en stabil leverandør av olje og gass, og at vi kan fortsette å utvikle norsk olje- og gassproduksjon.

Det nye i årets oppdatering av IEAs vei til netto nullutslipp, er at det vises to scenarier. I tillegg til et veikart for netto nullutslipp, viser IEA også et scenario for effekten av forsinket handling. I et slikt scenario vil energibehovet bli tre ganger høyere, kostnadene vil bli mer enn fire ganger høyere, og behovet for biomasse vil bli nesten dobbelt så stort.

Bruker vi lang tid på å kutte utslippene, må vi fjerne mer CO2 fra atmosfæren

Anne Marit Post-Melbye
Fagansvarlig industri i Miljøstiftelsen Zero

Forklaringen på alt dette, er at behovet for CO2-fjerning øker. Bruker vi lang tid på å kutte utslippene, må vi fjerne mer CO2 fra atmosfæren.

Vi har stilt oss i en situasjon der vi uansett må fjerne betydelige mengder CO2 for å begrense temperaturstigningen til både 1,5 og 2 graders global oppvarming. Det er fordi vi allerede har sluppet ut for mye CO2. Skal vi klare å stabilisere temperaturøkningen, må CO2 suges ut av atmosfæren og returneres til trygge, permanente lagre under bakken.

Energibyrået estimerer at vi må fjerne 1,7 milliarder tonn CO2 i 2050 for å nå deres veikart for netto nullutslipp. Dette er på nivå med det de også viste for to år siden. Hvis vi neste år begynner å realisere og skalere opp storskala anlegg for CO2-fjerning, betyr dette at vi på verdensbasis må realisere fem anlegg hver måned som fjerner 1 million tonn CO2 i året fra neste år. Tallet øker for hvert år, forutsatt lineær vekst. Verden er ikke i rute til å realisere slike anlegg fra 1. januar.

Å fortsette å utsette jobben, minner om å jogge mens vi røyker for å holde kondisjonen oppe

Anne Marit Post-Melbye
Fagansvarlig industri i Miljøstiftelsen Zero

En annen nyvinning i årets rapport, er at det også vises hvor mye CO2 som må fjernes hvis vi fortsetter å skyve handling foran oss. I et slikt scenario estimerer IEA at vi vil trenge 5 milliarder tonn CO2-fjerning i 2050. Det betyr at vi allerede neste år må bygge 15 anlegg hver måned som fjerner 1 million tonn CO2, for å skalere opp til dette nivået med lineær vekst. Tallet dobler seg allerede i 2025. Dette fremstår som en svært utfordrende oppgave, og det skyver også ansvaret på generasjoner foran oss.

Å fortsette å utsette jobben, minner om å jogge mens vi røyker for å holde kondisjonen oppe. Å kutte utslippene for å nå klimamålene, er en så stor oppgave at det vil være svært uklokt å gjøre den oppgaven enda vanskeligere ‒ og enda dyrere.

Norsk olje- og gasspolitikk lever i dag på kreditt. Hvis Norge skal fortsette å utvikle nye olje- og gassfelt, og samtidig påstå at dette er i tråd med våre forpliktelser i Parisavtalen, må norske politikere innse at dette fører med seg både ansvar og handling for å skalere opp (enda mer) CO2-fjerning. Dette er den glemte kostnaden i norsk olje- og gasspolitikk, og det er på tide å ta den på alvor.

Den norske regjeringen bør i stedet ta meg seg nasjonal handling og lovnad til COP28 i Dubai. Olje- og energiministeren bør forplikte seg til å sette nasjonale mål for CO2-lagring, og olje- og gasselskapene bør få ansvar for å gjøre CO2-lagre tilgjengelig. Dette har allerede EU foreslått, og Norge bør henge med. Samtidig bør regjeringen også innføre et nasjonalt virkemiddel for CO2-fjerning. Uansett om vi forsinker klimahandling eller ikke, vil vi trenge CO2-fjerning. Dette er fortsatt ikke en del av norsk klimapolitikk. Regjeringen bør raskt innføre en omvendt CO2-avgift eller omvendte auksjoner for å realisere og skalere CO2-fjerning i Norge.