Norge må tenke omkring mulige fremtidige kriger

All forsvarsplanlegging har som utgangspunkt en eller annen forestilling om hvordan krigen vil arte seg i fremtiden, hvem man vil sloss mot og hvem man vil sloss sammen med, hvor man vil kjempe, og ikke minst hvordan krigens grunnleggende natur vil fremstå. Disse tankene former våre forestillinger om hvordan Forsvaret bør innrettes. 

Storkrig i Europa

Frykten for storkrigen forsvant mer eller mindre etter den kalde krigens slutt. Uheldigvis, geopolitiske endringer skjer mye raskere enn man kan bygge nye forsvarsstrukturer.

Frykten for storkrigen forsvant mer eller mindre etter den kalde krigens slutt. Uheldigvis, geopolitiske endringer skjer mye raskere enn man kan bygge nye forsvarsstrukturer.  

Arne Bård Dalhaug
Seniorrådgiver i Den Norske Atlanterhavskomité og president i Norges Forsvarsvarsforening

Nå har Russlands brutale invasjonskrig i Ukraina igjen endret det sikkerhetspolitiske bildet, og ikke minst våre mentale forestillinger omkring mulige fremtidige kriger. Igjen er storkrigen tilbake i Europa og våre indre bilder av hvordan krigen kan tenkes å arte seg i fremtiden har endret seg radikalt.

Det er de nye og mer skremmende bildene som har åpnet opp et stort gap mellom det Forsvaret vi faktisk har og det vi nå tror at vi trenger.  

Arne Bård Dalhaug
Seniorrådgiver i Den Norske Atlanterhavskomité og president i Norges Forsvarsvarsforening

Det er de nye og mer skremmende bildene som har åpnet opp et stort gap mellom det Forsvaret vi faktisk har og det vi nå tror at vi trenger. Det er egentlig det Forsvarskommisjonen og alle de andre utredningene fra i våres påpeker.

Å tenke omkring fremtidige kriger

Det er et vanlig å hevde at generalene alltid planlegger for den forrige krigen, og det er noen ganger sant og andre ganger ikke. I 1996 kom det ut en bok med tittelen «Military Innovation in the Interwar Period» som påpeker at første verdenskrig virkelig satte i gang militært tankearbeid mange steder.

Både i Tokyo og i Washington tok planstabene utgangspunkt i at de en dag kom til å bli fiender og at det enorme Stillehavet ville bli et sentralt operasjonsteater. Begge landene hadde samme svaret på denne utfordringen, hangarskip og amfibiestyrker. De hadde begge rett.

Den tyske krigsmaskinen ble utviklet med siktemål å kunne gjennomføre hurtige mekaniserte operasjoner i Europa over relativt korte avstander og i et krigsteater med god infrastruktur.   

Arne Bård Dalhaug
Seniorrådgiver i Den Norske Atlanterhavskomité og president i Norges Forsvarsvarsforening

Den tyske generalstaben la til grunn at den dagen ville komme da landet igjen skulle utvide sitt territorium i Europa. Den tyske krigsmaskinen ble utviklet med siktemål å kunne gjennomføre hurtige mekaniserte operasjoner i Europa over relativt korte avstander og i et krigsteater med god infrastruktur. 

I Sovjetunionen ledet den fremtidsrettede feltmarskalken Mikhail Tukhatsjevskij doktrineutviklingen. Han var særlig opptatt av hvordan striden kunne bringes inn på dypet av fienden (deep battle). De sentrale virkemidlene var fly, luftlandestyrker og mekaniserte/pansrede enheter som rykket frem raskt og unngikk områder hvor fienden var sterk.

Også Norge må tenke omkring mulige fremtidige kriger

Russlands selvdestruktive krig mot Ukraina har igjen minnet oss på at særlig diktaturer er grunnleggende mer uforutsigbare enn demokratier, og at tankemodeller omkring internasjonal adferd som realismen og rasjonelle aktører har sine klare begrensninger. (For utdypning, se Foreign Affairs, 3. august i år, The Unpredictable Dictators.) I praksis betyr dette at et angrep fra Russland meget vel kan hende en gang i fremtiden selv om det for norske myndigheter oppfattes som lite rasjonelt.

Russlands selvdestruktive krig mot Ukraina har igjen minnet oss på at særlig diktaturer er grunnleggende mer uforutsigbare enn demokratier.

Arne Bård Dalhaug
Seniorrådgiver i Den Norske Atlanterhavskomité og president i Norges Forsvarsvarsforening

Russland har lidd store tap og fremstår akkurat nå som en mindre trussel enn før 24. februar 2022. Men forsvarsplanlegging handler ikke om nuet, og det må planlegges med at skulle Norge bli involvert i en fremtidig krig er det Russland som vil være fienden. Det må videre legges til grunn at Russland over tid vil gjenoppbygge den militære kapasiteten som er gått tapt. Hvilke fremtidige «krigsbilder» vil Russland legge til grunn for sin utvikling av doktriner og styrkestrukturer? På generelt grunnlag må vi kunne anta at Russland ikke vil gjenoppbygge den typen styrker som har vist seg å ikke levere i Ukraina.

Det kan virke litt rart at fortiden er omstridt, men selv i Norge finnes det ikke én entydig oppfatning av hvordan vi kom dit vi er i dag rent forsvarsmessig, og man er i hvert fall ikke ferdig med politisk å fordele skylden for underinvesteringene i sikkerhet over lang tid.

Hva forteller egentlig nåtidens tvetydighet oss om fremtidige krigsscenarioer? Russlands krig mot Ukraina er selvsagt sentral i dette tankearbeidet omkring fremtiden, men hva er relevante og overførbare lærdommer til en fremtidig krig der Norge kunne tenkes å bli involvert?

I strid tapes det både mennesker og materiell

Krigen i Ukraina fremstår som evolusjonær, ikke revolusjonær. Selv om vi daglig hører om droner, satellitter, kunstig intelligens, hypersoniske missiler, internett, mobiltelefoner og sosiale medier er det slik at de tapsratene vi observerer i Ukraina - for denne typen krig – ikke avviker noe særlig fra hva man har erfart tidligere, det gjelder både utstyr og mennesker. (For utdypning, se Foreign Affairs, 10. august i år: Back to the Trenches: Why New Technology Hasn’t Revolutionized Warfare in Ukraine) Det mest overraskende er hvor «gammeldags» krigen er, stort sett.

En åpenbar konklusjon fra Ukraina er at Norge har for lite av alt. Det må kjøpes inn og lagres veldig mye mer ammunisjon av alle typer, reservedeler og andre viktige forsyninger. Den strukturen vi har må kunne virke ordentlig, og den trenger å bli større. I strid tapes det både mennesker og materiell.

Arne Bård Dalhaug
Seniorrådgiver i Den Norske Atlanterhavskomité og president i Norges Forsvarsvarsforening

Mye er gitt gjennom «arven» (det vi har) når man ser på fremtidige norske styrkestrukturer, men det finnes selvsagt også mange alternativer for videre utvikling. En åpenbar konklusjon fra Ukraina er at Norge har for lite av alt. Det må kjøpes inn og lagres veldig mye mer ammunisjon av alle typer, reservedeler og andre viktige forsyninger. Den strukturen vi har må kunne virke ordentlig, og den trenger å bli større. I strid tapes det både mennesker og materiell. Luftvern, langtrekkende presisjonsild (kryssermissiler og ballistiske), og droner er på en måte «nye» områder som trenger systemer vi i dag i liten grad har.

Et annet felt som har vært vist liten oppmerksomhet de siste tiårene er mobilitetsfremmende utstyr når avdelingene blir stoppet på grunn av omfattende minefelter og andre typer sperringer. Det er en klar erfaring fra Ukraina at behovet for dette på ingen måte er blitt tatt på alvor.

Heller ikke i fremtiden vil det bli nok penger til alt, og det er når det skal prioriteres at våre mentale forestillinger omkring fremtidige kriger vil spille inn, og bestemme hva som er viktigst å anskaffe først.

Heller ikke i fremtiden vil det bli nok penger til alt, og det er når det skal prioriteres at våre mentale forestillinger omkring fremtidige kriger vil spille inn, og bestemme hva som er viktigst å anskaffe først.

Arne Bård Dalhaug
Seniorrådgiver i Den Norske Atlanterhavskomité og president i Norges Forsvarsvarsforening

Hva med våre egne grenseområder mot Russland?

Natos strategi med fremskutt grensenært forsvar, at alt område skal forsvares fra første tomme, er utformet som en konsekvens av en konkret forestilling om fremtidig russisk aggresjon: Russland angriper med siktemål å legge under seg nye landområder og i tillegg vil det som vanlig bli begått omfattende krigsforbrytelser i de okkuperte områdene.

Norge har sluttet seg til gjeldende Nato-strategi og i tillegg sendt styrker til Baltikum for å virkeliggjøre denne. Hva med våre egne grenseområder mot Russland, hvordan skal de kunne forsvares fra første tomme? På kontinentet er det selvfølgelige svaret på dette spørsmålet internasjonale styrker, inkludert amerikanske, utplassert grensenært i fredstid.

Det må sies at Finland har, klokelig nok, eksplisitt sagt at de ikke har noen begrensninger i sitt Nato-medlemskap.

Arne Bård Dalhaug
Seniorrådgiver i Den Norske Atlanterhavskomité og president i Norges Forsvarsvarsforening

Det er jo strengt tatt ingen logikk i at fra Finskebukta til Svartehavet er det utplassert betydelig flernasjonale Nato-styrker, mens fra Finskebukta til Barentshavet er det ingen. Det må sies at Finland har, klokelig nok, eksplisitt sagt at de ikke har noen begrensninger i sitt Nato-medlemskap.

Må ta stilling

Norge kan vanskelig unngå å måtte ta stilling til hva slags Russland vi tror vi grenser til. Det «russiske» fremtidsbildet vil påvirke hva slags forsvar vi ender opp med, hvordan vi deployerer dette og ikke minst hvordan vårt samarbeid med allierte må utformes for å gi Norge den sikkerheten vi føler at vi trenger.

Selv om mye er forskjellig mellom Ukraina og Norge har krigen der likevel minnet oss på hvor utfordrende det er å ta tilbake områder som allerede er okkupert.

Arne Bård Dalhaug
Seniorrådgiver i Den Norske Atlanterhavskomité og president i Norges Forsvarsvarsforening

Velger vi å ha lite internasjonal støtte på plass i Norge i fredstid, vil det sette krav til vårt eget forsvar om raskt å kunne stå imot et væpnet angrep og å holde ut lenger alene, og trolig tape mer terreng enn man ville gjort med allierte styrker på plass i fredstid. Selv om mye er forskjellig mellom Ukraina og Norge har krigen der likevel minnet oss på hvor utfordrende det er å ta tilbake områder som allerede er okkupert.

En ny geopolitisk istid

Russlands krig mot Ukraina har knust det internasjonale tankegodset som ble utformet gjennom tiden i 30-års boblen, dvs. fra slutten av den kalde krigen og frem til 24. februar 2022. Tanken om at Russland er en del av den europeiske sivilisasjon er borte og det bildet vi nå må forholde oss til er et revisjonistisk, aggressivt og uforutsigbart styre i Kreml.

De nye mørke og mer skremmende fremtidsbildene tilsier at det Forsvaret vi i dag sitter med ikke er tilstrekkelig på noen måte. En ny geopolitisk istid er ankommet, det er alvor og det haster.

De nye mørke og mer skremmende fremtidsbildene tilsier at det Forsvaret vi i dag sitter med ikke er tilstrekkelig på noen måte.

Arne Bård Dalhaug
Seniorrådgiver i Den Norske Atlanterhavskomité og president i Norges Forsvarsvarsforening