Norsk Kjernekraft: Bestillingsverk om kjernekraft

Det skulle ha vært en god uke for NHO, Norsk Industri og Fornybar Norge. For den nette sum av 1,5 millioner kroner fikk trioen levert en rapport fra Rystad Energy AS om hvorvidt kjernekraft har en fremtid i Norge eller ei. Bestillingsverket ble lansert med brask og bram mandag 27. november, og deretter overlevert Olje- og energidepartementet slik at de kunne bruke den i sine politiske prosesser.

Under paneldebatten etter lanseringen gjorde vi i Norsk Kjernekraft det klart at (a) kjernekraft erstatter ikke fornybart, vi trenger begge deler og at (b) kjernekraft tidligst kan komme om 10 år, som er i tråd med tidslinjen som Det internasjonale atomenergibyrået skisserer for land uten tidligere kjernekrafterfaring.

Problemer med Rystad-rapporten

Dernest trakk vi frem flere problemer med Rystad-rapporten.

Det første er at rapportens konklusjoner virker frikoblet fra selve analysen, noe som også er blitt påpekt av forskere fra NTNU. Det er både underlig og alvorlig ettersom mange kun leser oppsummeringen i den tro at den faktisk reflekterer innholdet i rapporten.

Det andre er premisset om at små modulære reaktorer, SMR, i Norge skal utvikles i statlig regi heller enn med privat risikokapital slik Norsk Kjernekraft planlegger. Med det som utgangspunkt, og for å unngå statlig finansiell risiko, ender Rystad opp med den merkelige anbefalingen om å sitte stille i båten i 15 år og ikke gjøre noe som helst – i motsetning til havvind.

Det er uheldig hvis bestillingsverk fra aktører med økonomiske egeninteresser danner grunnlag for politiske valg.

Jonny Hesthammer
Daglig leder, Norsk Kjernekraft

Det tredje er at oppsummeringen ignorerer totalitet, altså hvordan kjernekraft kan bidra inn mot klima, natur, forsyningssikkerhet og strømpriser (inklusive nettleie). Det gjorde derimot en fagfellevurdert rapport som ble publisert av NTNU-forskere samme dag. Den viste at den kostnadsoptimale energimiksen i Norge inneholder 30% kjernekraft og 70% fornybart.

Dermed forelå det altså et bestillingsverk og en fagfellevurdert rapport samme dag, begge med tittelen «Kjernekraft i Norge», og stikk motsatt konklusjon.

Paralleller til Kafkas Prosessen

Som et morsomt poeng brukte vi ChatGPT til å lage et nytt sammendrag av rapporten, hvor vi korrigerte for de gale premissene. Da vi fikk vi et positivt svar. Det gjorde også Nordea-strateg Robert Næss og Nordnet-analytiker Roger Berntsen da de prøvde tilsvarende på forespørsel fra Finansavisen.

Dette fikk Knut Sunde i Norsk Industri til å bli rasende, selv om hans eget resultat var like positivt: «Samlet sett antyder rapporten at SMR kan være en god investeringsmulighet for private aktører i Norge, men dette er avhengig av at teknologien modnes, kostnadene reduseres, og at det finnes en stabil regulatorisk og politisk ramme».

Enda så underholdende dette er, så er undertonen svært alvorlig. Ansvarlig redaktør i Minerva, Nils August Andresen, trekker paralleller til Kafkas Prosessen. Han skriver at «vi trenger en helt annen debatt om kjernekraft enn den vi har i dag. Den føres i altfor stor grad av etablerte aktører som har altfor mye å tjene på at vi bygger vind snarere enn kjernekraft, og består i alt for stor grad av argumenter som enten er så svake at de nærmer seg løgn, eller som anvendes svært selektivt».

Norge er ikke tjent med en fordummende energipolitikk hvor bestillingsverk fra aktører med særinteresser skal styre debatten.

Jonny Hesthammer
Daglig leder, Norsk Kjernekraft

Selektive valg i kjernekrafts disfavør

Øystein Heggdal synliggjør det selektive valget greit i en kronikk i EnergiWatch. Han viser hvordan Rystad konsekvent har tatt valg som er i kjernekraftens disfavør. Derfor ender de opp med at store kjernekraftverk i Norge vil koste 178 øre per kilowattime, godt over det dobbelte av NVEs estimat. I neste omgang påstår de at kjernekraft ikke vil bli brukt som balansekraft fordi gasskraft er billigere, men unnlater å nevne at det fordrer at man ignorerer CO2-utslipp og behov for fordyrende CO2-lagring. Det bør for ordens skyld nevnes at væravhengig sol- og vindkraft per definisjon ikke egner seg som balansekraft.

I Norge skal det bygges små, ikke store kjernekraftverk. Også her strekker Rystad strikken og antar 7% rente på SMR, men bare 5% på sol- og vindkraft, uvisst av hvilken grunn. De antar også null læringseffekt etter at de første SMR’ene er bygd, og at det vil bli mye dyrere å bygge SMR i Norge enn internasjonalt. De benytter også uforklarlig høye brenselskostnader. Slik oppnår de en forventet gjennomsnittlig SMR-kostnad ca. 160 øre/kWh, langt over det dobbelte av det GE Hitachi legger til grunn for sin SMR.

Motsatte betraktninger for havvind

For flytende havvind gjør Rystad motsatte betraktninger, og påstår at havvind er mer økonomisk. For å få det til, setter de avkastningskravet til bare 5% og tar utgangspunkt i gamle NVE data som sier at flytende havvind i 2023 kun koster 117 øre/kWh, noe som er feil. Ifølge DNV kostet flytende havvind i 235 øre/kWh i 2023, altså det dobbelte av Rystads antakelse. Justerer Rystad sin egen læringskurve, så ender havvindkostnaden opp på 180 øre/kWh i 2050, ikke 80 øre/kWh som de konkluderer med. Kraftledninger til land kommer i tillegg.