Nytt brev fra Moskva: «Jeg synes bare at 'demokrati' er litt gammeldags»

Russerne så på oppgjøret som underholdning

Jeg har for lengst innsett at vi ser svært forskjellig på krigen i Ukraina. Selv om vi begge ønsker at den skal ta slutt, har min russiske venn temmelig stor forståelse for det russiske synet om at Ukraina ikke er et ekte land. Dessuten ser han på krigen som et stormaktsspill der kun USA og Russland har noe de skal ha sagt.

På samme måte er hans syn på oppgjøret mellom Putin og Prigozjin preget av en stor porsjon kynisme. Han sendte meg et bilde av innbyggere i byen Rostov, som begeistret tok imot leiesoldatene fra Wagner-gruppen.

«Folk i Rostov var svært begeistret over den uvanlige og gratis underholdningen. De deltok aktivt i festlighetene og tok selfies med krigere fra Wagner-gruppen. De så på Wagner-offensiven som et angrep på oligarkene som sitter med makten,» skrev han. 

«Resten av Russland kjøpte popcorn og gjorde seg klare til å følge hendelsen på nett. Til slutt ble det inngått en hemmelig avtale i kulissene, som kom begge partene til gode og som stoppet forestillingen.» 

Hvis innbyggerne har det bra, så la dem nyte livet enten det kalles demokrati, autokrati eller noe helt annet.

Anonym russer

Hans beskrivelse av det dramatiske oppgjøret høres stort sett ut som om det hele er et skuespill. Men slik bør man faktisk ikke forstå det.

«Vi har et ordtak i Russland: Slå hardt ned på dine egne, slik at andre blir redde for deg. Logikken er at hvis du gjør grusomme ting mot ditt eget folk, så må gudene vite hva du er parat til å gjøre mot andre,» skrev min venn.

«Faktum er at Prigozjin, eieren av Wagner-gruppen, er noe av en oligark selv, og han tar åpenlyst noen sjanser for å pleie sine egne interesser,» skrev han.

Altså: Det var snakk om en reell maktkamp mellom oligarker. Omvendt var min venn aldri bekymret for om opprørerne ville bringe borgerkrigen til Moskva.

«Alle med noe militær innsikt vet at det er umulig å ta Moskva fra sør – altså via hovedveien fra Rostov. Det skyldes den brede og strømme floden Oka, som ligger 150 kilometer fra Moskva. Hvis man sprenger noen broer i luften, blir veien helt avskåret. Den eneste veien til Moskva går via Smolensk, og er veien som både Napoleon og Hitler benyttet seg av.»

Demokratiets vesen

Jeg prøvde å utvide samtalen litt og fortalte ham om en bok som jeg nettopp hadde lest, som handler om Putins mangeårige spinndoktor Vladislav Surkov.

Boken heter «Trollmannen fra Kreml», og ett av dens poenger er at det politiske spillet i Russland er mer uforutsigbart og mer brutalt enn andre steder. Men den tesen kjøper ikke min russiske venn.

«Jeg kan ikke se at Russland skulle være spesielt unikt i så henseende. Maktkampen i Russland er ikke så annerledes i forhold til hva den er og alltid har vært i alle mulige andre land. Det skjer mye rart over hele verden. Bare tenk på Trump-tilhengernes angrep på Kongressen,» skrev han og tilføyet:

«Men OK, akkurat her og nå skiller Russland seg ut sammenlignet med det gjennomsnittlige vestlige land.»

Jeg prøvde å påpeke at de fleste vestlige demokratier – Trump eller ikke – er ganske mye mer forutsigbare enn Russland, blant annet fordi de flest oppgjørene foregår i åpenhet. Og at den kanskje mest avgjørende forskjellen er den fredelige overføringen av makt. 

Åpenhet og frie valg er greit, men det er ikke et sluttmål; det er et middel.

Anonym russer

Det førte til et lengre svar og til en debatt om demokratiets vesen.

«I mine øyne er den største forskjellen mellom vestlige land (demokrati er fremdeles et veldig uklart begrep for meg) at næringslivet og vanlige menneskers liv fungerer relativt uavhengig av landets leder. Det er mange faktorer som understøtter det – heriblant den fredelige overføringen av makten,» skrev han.

«Jeg bedømmer et system ut fra om flertallet av menneskene som bor på dets territorium er fornøyde. Hvis de har det bra, så la dem nyte livet enten det kalles demokrati, autokrati eller noe helt annet.»

Her uttalte jeg at den beste måten å avgjøre om befolkningen er fornøyd, må være frie valg. Ellers må man jo bruke vold hver gang en leder skal byttes ut.

«Åpenhet og frie valg er greit, men det er ikke et sluttmål; det er et middel. Hvis du finner full åpenhet om at folk i USA og Europa blir fattigere fordi avstanden mellom rik og fattig vokser, så er jo åpenhet en liten trøst,» skrev han.  

Vesten er i ferd med å kveles av forskjeller

«Helt ærlig: Når folk i Europa og USA i dag er betydelig rikere enn for 100 år siden, er det ikke på grunn demokrati, men fordi storbedrifter og de rikeste menneskene i verden bestemte seg for å skape denne illusjonen av ‘et rettferdig system’ som et svar på de utfordrende eksperimentene som fant sted i Sovjetunionen.»

Han fortsatte:

«Sovjetunionen er borte, og det finnes ikke lenger noen reell trussel mot kapitalismen, og derfor vil velstanden i den demokratiske verden dessverre gradvis forverres – bare se på hva som skjer i Frankrike, hvis du vil ha et aktuelt eksempel.»

Min venn refererte til en bok av den serbisk-amerikanske økonomen Branko Milanovic, som skiller mellom den demokratiske kapitalismen (USA) og den autokratiske kapitalismen (Kina). Milankovic tegner en dystopisk fremtid for den demokratiske kapitalismen, fordi den ikke har noen verktøy for å tøyle ulikhet. 

Det finnes ikke lenger noen reell trussel mot kapitalismen, og derfor vil velstanden i den demokratiske verden dessverre gradvis forverres.

Anonym russer

«Skal vi velge den amerikanske eller den kinesiske modellen? Jeg er delt når det gjelder USA. Jeg liker det, fordi de definitivt setter sine egne interesser over alt annet og benytter ‘demokratiske verdier’ og militær makt for å undertrykke enhver motstand mot dem over hele verden. Jeg liker det ikke, fordi vi akkurat nå ikke er særlig gode venner. Slik ser det altså ut for meg.»

Min venns fascinasjon for USA handler altså ikke så mye om åpenhet, demokrati eller ytringsfrihet – men om at landet tør å bruke sine muskler.

«Jeg synes bare at ‘demokrati’ er et litt gammeldags begrep som først og fremst tjener elitens interesser og svikter vanlige folk. Ja, for små land er det et godt konsept. Det skaper struktur og gir folk inntrykk av at de selv kan gjøre en forskjell. Det er ideelt for enkelte europeiske land. Så la dem spille spillet,» skrev han.

Vestens uutholdelige hykleri

Jeg prøvde igjen å forsvare demokratiet litt.

Ja, det er mange problemer og en god del hykleri, men det er jo ikke noe godt argument for å droppe kampen for frihet og forsvaret av menneskerettighetene.

«Jeg er selvfølgelig enig i at man skal forsvare menneskerettighetene og ha frie valg,» svarte han. 

«Men hør her: For å fremme ‘demokrati’ over hele kloden, bestemte de vestlige landene (eller deres korrupte elite) seg for å påtvinge andre deres ‘verdier’ globalt, ved å undergrave de nasjonale interessene til en rekke land gjennom ‘naturlige’ globaliseringsprosesser, som ble anbefalt av ‘internasjonale institusjoner’ som ble oppfunnet, drevet og administrert nettopp av de vestlige landene selv. Jeg skjønner godt at de (fortsatt altfor mange) minst utviklede landene i verden synes det er ganske støtende.» 

Gudene må vite når vi kan leve i fred igjen.

Anonym russer

Han lenket til en video på YouTube der Kenyas president diskuterer med Frankrikes president Macron, og påpeker ubalansen i de globale institusjonene.

«Forstå meg rett: Jeg påstår på ingen måte at alt er bra i Russland og at vi ikke trenger å endre oss. Vi har vært gjennom grunnleggende endringer de siste 30 årene, og prosessen er langt fra over. Først trodde vi at vi skulle være et nytt demokratisk USA og ha kapitalisme (vi gjorde vårt beste for å kopiere dem). Det som oppsto i stedet er et nytt fenomen som er vanskelig å forstå – både for oss selv og for folk utenfra,» skrev han. 

Folk lengter etter fred

Samtalen vår hadde begynt å gå i sirkler. Jeg spurte om han egentlig har noe håp?

«Gudene må vite når vi kan leve i fred igjen,» svarte han.

«Jeg tror vanlige mennesker lengter etter fred. De som er rammet av krig (på begge sider) fortsetter å kjempe.»  

---

Denne artikkelen er også publisert i danske Altinget, og er oversatt av Ingrid Skovdahl.