Øivind Kopperud: «1 barneseng. 80 kroner»

En umulig tanke

26. november markerer årsdagen for deportasjonen av jøder fra Norge. Selv om det var flere deportasjoner både i 1942 og 1943, var deportasjonen 26. november 1942 den største. Derfor er 26. november blitt dagen som markerer deportasjonene fra Norge, på samme måte som 27. januar markerer Holocaust mer generelt.

26. oktober ble jødiske menn i Oslo og Aker politidistrikt arrestert og internert på Berg fangeleir. Nøyaktig en måned senere ble jødiske kvinner og barn arrestert, for deretter å bli fraktet ned til Akershuskaia, hvor også de jødiske mennene etter hvert kom fra Berg.

Lasse og hans familie var 3 av de 529 menneskene ombord på det tyske troppetransportskipet Donau.

Hva familien snakket om, vet vi ikke. Var de redde? Prøvde mor å trøste Lasse, som var for liten til å forstå hva som skjedde? Hørte de Maia Sachnowitz, som stod på dekk og sang «Månestråle» for å sette mot til de andre jødene på det tyske transportskipet? 

Ikke ett minne skulle være igjen om at det hadde bodd jøder her i Norge.

Øivind Kopperud
Forsker, HL-senteret

Familien Krupp visste ikke – som alle andre ombord på Donau – hvilken skjebne som lå foran dem. Ingen visste hvor de skulle, annet enn at stedet de ble sendt til nok ikke var noe tryggere og bedre enn det de dro fra. Skulle de til en arbeidsleir nord i Norge? Skulle de befolke deler av Norge som var grisgrendt, og få leve sammen uten større innblanding fra okkupasjonsmakten og deres kollaboratører? Det alle skjønte, var at den tyske okkupasjonsmakten og deres medhjelpere ville ha dem bort – at de om noen dager skulle bli myrdet i et industrielt folkemord, var ikke noe man kunne forestille seg. Det var en umulig tanke.

For mange av oss er det fortsatt en umulig tanke. Så onde og hjerteløse kunne vel ikke mennesker være?

Et av de mørkeste kapitler i vår historie

Til sammen ble 773 norske jøder sendt til dødsleirene under andre verdenskrig, de fleste av dem direkte til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz-Birkenau.

Deportasjonen av de norske jødene under 2. verdenskrig står igjen som et av de mørkeste kapitler i norsk historie. Selv om det var den nazistiske okkupasjonsmakten som initierte Holocaust i Norge, fikk man god hjelp av norske politimenn som utførte arrestasjonene, norsk byråkrati og norske drosjesjåfører. Mange av disse var ideologisk overbeviste nazister, men alt for mange hadde ikke i utgangspunktet sympati for okkupasjonsmakten eller deres ideologiske grunnlag, men gjorde «jobben» allikevel. 

At de om noen dager skulle bli myrdet i et industrielt folkemord, var ikke noe man kunne forestille seg. Det var en umulig tanke.

Øivind Kopperud
Forsker, HL-senteret

Samtidig er det noen lysglimt i tragedien. Flere hjalp jøder over grensen med sitt eget liv som innsats. På HL- senteret har vi utstilt sekken til Hans Christen Mamen – en ung teologistudent som hjalp norske jøder over grensen, blant annet den lille jødiske gutten Ivar Berman. Men lysglimtene drukner i tragedien.

Disse månedene er den eneste gang i norsk historie at absolutt alle i en befolkningsgruppe blir arrestert, utelukkende fordi de tilhører denne gruppen – menn, kvinner og barn.

Det som kunne ha vært, men aldri ble 

Snublesteinprosjektet som har blitt initiert i de fleste europeiske byer, er en flott og verdig måte å markere denne tragedien på. Vi snubler borti dem, titter ned, og får mulighet til å reflektere over denne mørke delen av norsk og europeisk historie.

En fin tradisjon som har kommet de siste årene, er å gå rundt og pusse snublesteinene denne dagen, og på den måten løfte frem menneskene som ble frarøvet livet. Det oppfordrer jeg alle til å gjøre.

Til de av dere som bor i nærheten av Lilleaker, er det mulig å ta turen til snublesteinen som er satt opp til minne om Lasse Krupp. Er den allerede pusset, kan dere jo bruke ett minutt bare på å tenke på Lasse som fikk leve i drøye 4 måneder, og som ble myrdet utelukkende fordi han var av jødisk opprinnelse. 

Salgsskjemaet vil alltid stå der og minne meg om et liv som kunne ha vart lenge.

Øivind Kopperud
Forsker, HL-senteret

Om barnesengen til Lasse fortsatt finnes, vet jeg ikke. Kanskje står den på et loft et sted og støver ned? Siden den ble kjøpt av en norsk familie, har det sikkert vært andre norske barn som har ligget i den – kanskje i flere generasjoner. Det var sikkert en flott og solid barneseng, siden prisen den gangen var hele 80 kroner.

Jeg vet ikke hvordan sengen så ut, men for meg vil alltid «1 barneseng. 80 kroner.» være Lasses barneseng, og salgsskjemaet vil alltid stå der og minne meg om et liv som kunne ha vart lenge. Kanskje hadde Lasses barn og barnebarn kunnet bruk den?

Derfor er sengen og salgsskjemaet et minne også om hva som kunne ha vært, men aldri ble.