Øystein Lie: Høyres store problem – og Arbeiderpartiets krise

Det brenner på dass i Høyre. Erna Solberg kjemper for sitt politiske liv og ettermæle, og søkelyset er rettet skarpt på henne. Forståelige nok. Likevel er problemene i Ap betydelig mer omfattende og strukturelle enn i Høyre. Det er det flere grunner til.

Det siste halve året har jeg fulgt Nidaros Sosialdemokratisk Forum fra innsiden. Dette er et politisk opprør som vi knapt har sett maken til her hjemme på over femti år. På få måneder vokste Trond Giskes lokallag fra en håndfull medlemmer til å bli landets største uansett politisk ståsted.

Det finnes få fortellinger om politikk som utøves her og nå, der den gjengse mann og kvinne blir plassert i sentrum og jeg ville undersøke dette nærmere. Jeg var tilstede på lokallagets møter, gjorde intervjuer med medlemmer og fulgte politikken deres helt inn til maktens sentrum; til Aps landsmøte der politikken vedtas. 

På landsmøtet i mai ble det en durabel krasj mellom de to politiske fløyene som i en årrekke har ridd partiet som en mare.

Øystein Lie
Forfatter

På landsmøtet i mai ble det en durabel krasj mellom de to politiske fløyene som i en årrekke har ridd partiet som en mare. Høyresiden i partiet vant fram, og landsmøtet kulminerte med at Jonas Gahr Støre danset på bordet til 1980-talls-helten Bon Jovi.

Og da var alt fryd og gammen? Ikke helt, skulle det vise seg. Ap opplevde et katastrofevalg få måneder senere. Oppslutningen var den laveste siden vi nordmenn fikk allmenn stemmerett. Og kløften mellom høyresiden og venstresiden i partiet virker å bli stadig større.

Et politisk opprør

Det politiske opprøret i Nidaros Sosialdemokratisk Forum inntraff fordi mange er dypt uenige i den politikken som Ap nå står for. De mener partiet har mistet sin opprinnelige kurs. I Bergen møtte jeg en gjeng pensjonister som hadde stiftet Bjørgvin Sosialdemokratiske Forum. Lederen, 80 år gamle Ågot Himle og mangeårig Ap-medlem, mener at partiet rett og slett har sviktet sin egne. Mannen hennes, filosof og forfatter Knut Vennesland (84), synes Ap har en bakpå politikk uten evner til å se hvordan problemene oppstår.

«Sånn var ikke det gamle sosialdemokratiet. De var på forskudd av problemer», la Vennesland til.

Dette grasrotopprøret har en høyere himmel, mener jeg. For samtidig som storparten av disse opprørerne ønsker å dreie Ap mer til venstre, lefles det med tanken om å bryte ut og stifte et eget parti. Dette er en ganske radikalt tanke, kan mange tro, men en behøver ikke å gå lenger enn til Danmark for å oppleve at nye partier dukker opp som paddehatter. Til tross for høyere sperregrense har vi i Norge begynt å se tendenser til politisk oppsplitting, blant annet gjennom etableringen av Bompengepartiet (nå Folkets parti) og ikke minst nå sist Industri- og Næringspartiet. Vil mistroen til våre politikere i ferd med å splitte opp partistrukturen også her hjemme? Det kan se slik ut.  

Navere med en felles identitet

Folk finner seg ikke like hjemme i politikken som partiene fører. Samtidig oppgir partiene sine grunner til lavere oppslutning. Det handler stort sett om at det er velgerne som tar feil. Ap forteller at partiet ikke har vært flinke nok til å kommunisere ut sin politikk. Det er i beste fall hovmodig. 

I Morgenbladets podkast om politikk og økonomi rett etter valget, snakket Maria Berg Reinertsen og politisk kommentator Aslak Bonde om nettopp Aps oppblåste selvbilde. Partiet er historisk vant til gode målinger, men har ikke tatt inn seg den nye virkeligheten med en betydelig lavere oppslutning. Deres tolkning av hvorfor, er interessant. I podkasten griper Reinertsen tak i en scene i boken der medlemmene i lokallaget reiser seg én etter én og forteller om sitt møte med Nav og trygdesystemet, om alt som har vært vondt og vanskelig for dem. Gjennom denne seansen der mikrofonen sendes rundt i lokalet og folk forteller om seg og sitt som om de var tilstede på et AA-møte, oppnår de en felles identitet de trygdede i mellom. Slik blir navere forsøkt innlemmet som et supplement til arbeiderklassen. Ap har jo nettopp tradisjonelt vært et kampfellesskap for å forbedre sin egen situasjon. 

Dette kampfellesskapet er ikke like sterkt, mener jeg. Det er derfor dette politiske opprøret ble så stort. Det handler ikke kun om utenforskap, men også om misnøye og mistillit til politikerne. For problemene i Høyre er samtidig også problemer for Ap, så paradoksalt det enn kan virke. Når Erna ikke forstår at hun må gå av, svekker hun også tilliten til det hele politiske systemet. Med Anniken Huitfeldt og Anette Trettebergstuen også ferskt i minne, pluss alle pendlerboligsakene, sier det seg selv. Stadig flere har mistet tilliten til den politiske eliten, som mange mener stort sett er ute etter å mele sin egen kake – og ikke kjempe for de som sliter.

Et politisk vippepunkt

Alt dette er en del av en trend. Langsomt og nesten umerkelig har folk de siste årene begynt å tvile på politikernes evner eller vilje til å snu samfunnet i riktig retning. En av de viktigste indikatorene på hvor godt et samfunn er, handler om forskjellen mellom fattig og rik. Det viser seg at vi ikke er så likestilte som vi kanskje tror.

Samtidig som det blir stadig flere fattige, blir de som er aller rikest stadig rikere. Folk som er fattige, lever kortere enn rike. De sliter oftere psykisk og har dårligere helse.

Dette sier også statistikken: Slik rikdom går i arv, gjør også fattigdom det. Barnefattigdommen øker mer enn hos befolkningen ellers.

At noen få blir stadig rikere mens andre blir fattige, er ikke bare problem for den enkelte. Det gjør også noe med tilliten oss i mellom, også til våre egne folkevalgte. Det blir ikke bedre når politikere viser mangel til rolleforståelse og beriker seg selv eller sine nærmeste venner. 

Det er der vi er nå, mener jeg. Ved en politisk vippepunkt.

Øystein Lie
Forfatter

Det er der vi er nå, mener jeg. Ved en politisk vippepunkt.

Samtidig er både Ap og H styringspartier som det stilles ekstra krav til. Disse to partiene har et ekstra ansvar på vegne av fellesskapet. Erna er kanskje ikke lenger stjerna, men problemene er likevel aller størst i Ap. Mens Erna kan byttes ut, en utenkelig tanke for mange innad i partiet nå men likevel, er Ap et parti som stadig færre finner seg hjemme i. Og det er tross alt det alvorligste for et parti.

«Alle» vet at Høyre høyst trolig kommer til å bli valgets vinner om to år. Enten med eller uten Erna.