Politikken må ikke elske noen

Krig er alltid helt jævlig. Det som skjer på Gaza er verre.

Terror er jævlig, det som skjedde i Tel Aviv var verre.

Overgrep er jævlig. Det Bamsegutt ble utsatt for som barn, var jævlig. Det han er dømt for, er også det.

Poenget med politikk er at jævelskap skal bli møtt med en løsning, uavhengig av om man har sympati for den som blir utsatt for urett. 

Det som skjer når man blir utsatt for urett, er at det gjør noe med en. Vold varer etter slaget.

Traumer gjør ikke mennesker skjønne.

Misforstå meg rett, følelser skal og bør være en del av politikken, fordi det er en del av oss. Det gjelder også for all annen ytring. Om man for eksempel deler sinne, humanisme eller et rop om rettferdighet i sosiale medier, er det ikke nytteløst. Det betyr noe.

Poenget med politikk er at jævelskap skal bli møtt med en løsning, uavhengig av om man har sympati for den som blir utsatt for urett. 

Jette F. Christensen
Spaltist i Altinget

Men misunnelse, avsky, skam, grådighet og egoisme er like menneskelige og sterke følelser som kjærlighet og medfølelse. Følelser er effektive i politikken. Det er derfor de blir brukt mot oss i propaganda. Men politikkutformingen kan ikke kreve av et samfunnsproblem at det skal være elskelig før det blir tilbudt en løsning.

Å hate noe – eller å være mot noe? 

Det handler i stor grad om hvordan vi snakker om politikk. Å elske eller hate noe (for eksempel bompenger) er noe helt annet enn å være for og mot noe. Kjærlighet er i det hele tatt ekskluderende i seg selv. Det betyr at man prioriterer noe over noe annet.

Eduard Louis skrev sitt «Manifest for arbeiderklassen», for å prøve å forstå en mann han ikke kunne utstå. En mann som slo ham. Hans bror. I foredraget skriver han:

«Om politikk krever kjærlighet, hva skjer med de som er så knust av det samfunnet de lever i, at de ikke lenger har mulighet til å oppføre seg på en måte som gjør dem mulig å elske. Fortjener de ikke vår politikk, når deres oppførsel reflekterer verden rundt dem?»[1]

Hvis politisk kommunikasjon og følelser forutsetter at den det handler om, er noen man elsker, mister man evne til å snakke om dem som ikke er umiddelbart elskverdige.

Fullt mulig å ikke elske demokratiet

Professor i rettsvitenskap og filosof Martha Nussbaum presenterer kjærlighet som politikkens viktigste følelse i sin «Political Emotions – why love matters for Justice» (2013). Hun argumenterer for at i liberale demokratiske samfunn må myndighetene implementere tiltak som kultiverer samfunnsmedlemmenes følelser.

Disse følelsene kommer ikke av seg selv, de må «utvikles og kultiveres gjennom opplevelser, monumenter, litteratur, feiringer av politiske helter, utdanning, litteratur, komedier, tragedier og kunst».

Hvem orker å leve i en virkelighet der folk skal få sine følelser formet av staten, der formålet er at man skal elske staten eller styringsformen høyt nok til å forsvare den? 

Hvis politisk kommunikasjon og følelser forutsetter at den det handler om er noen man elsker, mister man evne til å snakke om dem som ikke er umiddelbart elskverdige.

Jette F. Christensen
Spaltist i Altinget

Det er fullt mulig å ikke elske demokratiet noe særlig. Det er treigt, det er gørr, det setter grenser for makt og dermed raske omveltninger man kanskje trenger. Undertrykking og urettferdighet finnes også i demokratier. Det er for mye å be om at de som har opplevd urett, skal elske det samme systemet som har voldt dem urett.

For eksempel var det for mye å be om at krigsseilerne som ikke fikk hyre etter 2. verdenskrig, skulle elske gratis utdannelse til barna av de som hadde bestemt at de ikke skulle få betalt.

Jeg er enig i Kjersti Fjørtofts kritikk av  Nussbaum, når hun i sin «Er kjærlighet en forutsetning for rettferdighet?», sier at «kjærlighet forstått som medfølelse for den andres lidelse også kan føre til at vi ikke ser hvordan politisk lidelse er forårsaket av måten sosiale kategorier definerer sosiale posisjoner, og hvordan relasjonen mellom dem kan forsterke urettferdighet.»

Medfølelse lettest for uforskyldt lidelse 

Å ha medfølelse for andre er sympatisk, men dersom man legger det til grunn for politikkutforming, kan det fort bli vanskelig. Å ha medfølelse krever for eksempel at man tar lidelsen alvorlig. Det er derfor vi ikke synes så synd på veldig rike mennesker som føler de er tvunget til å flytte til Sveits, for eksempel.[2]

Det er ikke så problematisk. Men ettersom medfølelse har en sterk sammenheng med at lidelsen må være uforskyldt, kan den ikke være et utgangspunkt for politikk. Vi mennesker er i stand til å snuble ganske kraftig helt av oss selv, eller som resultat av de kortene vi er blitt utdelt. Det er derfor samfunnet tilbyr gjeldshjelp eller avrusning. Det er derfor kollektiv avstraffelse ikke er lovlig, eller at et folks rett til vern mot vold ikke avhenger av hva lederne deres har gjort.

Forelsket i vår egen omsorg?

Et forutsigbart system med regler for urett virker bare når det blir brukt. Dersom det ikke bidrar til å få slutt på lidelsen, som i Gaza, er det lett å se seg om etter et bedre system. Hva som helst, som får volden til å opphøre. 

Men, dersom vi gjør kjærligheten til forutsetning for politikk, kan vi kan ende opp med å bli mer forelsket i vår egen omsorg og kjærlighet enn å bidra til en løsning på urett.

Jette F. Christensen
Spaltist i Altinget

Den viktigste grunnen til at volden må opphøre, er lidelsen og tap av menneskeliv. En annen grunn er at man kan risikere at tilliten til hele systemet vakler. At det fremstår bedre å erstatte det med kjærlighet og spleis.

Men, dersom vi gjør kjærligheten til forutsetning for politikk, kan vi kan ende opp med å bli mer forelsket i vår egen omsorg og kjærlighet enn å bidra til en løsning på urett.

De som måtte overleve det som står igjen av blodutytelsen på Gaza – og Bamsegutt og hans familie etter alt dette – trenger at politikken er frikoblet kjærlighet. For det finnes aldri noen garanti for at elskverdigheten står seg. For noen av oss.

Det betyr ikke at politikken ikke skal basere seg på følelser. Humanisme, for eksempel.

---

[1] Et manifest for arbeiderklassen, Eduard Luis, Litteraturhuset oktober 2022. Min oversettelse.

[2] (Nussbaum, 2013, s. 143).