Spaltist:  
Randi Rosenqvist

Randi Rosenqvist: Psykisk helsearbeid er ikke psykiatri

Jeg skjønner ikke hvorledes helseministeren regner, og jeg tror ikke hun forstår hvor syke de sykeste er, eller hva de trenger for å redusere lidelsene. Pårørende og kommuner har de senere årene fått mer og mer omsorg for det som, etter min mening, burde vært definert som psykiatriens sentrale oppgaver, skriver psykiater Randi Rosenqvist.

Jeg skjønner ikke hvorledes helseministeren regner, og jeg tror ikke hun forstår hvor syke de sykeste er, eller hva de trenger for å redusere lidelsene, skriver spaltist i Altinget Helse, Randi Rosenquist.  
Jeg skjønner ikke hvorledes helseministeren regner, og jeg tror ikke hun forstår hvor syke de sykeste er, eller hva de trenger for å redusere lidelsene, skriver spaltist i Altinget Helse, Randi Rosenquist.  Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Randi Rosenqvist

I oktober og november dette år skal Stortinget behandle Stortingsmelding nr. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse. Helseminister Ingvild Kjerkol la den frem i vår og fortalte stolt at regjeringen vil styrke psykisk helsearbeid med tre milliarder frem til 2032!

Regjeringen har valgt tre innsatsområder for opptrappingsplanen:

  1. Helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid
  2. Gode og tilgjengelige tjenester der folk bor
  3. Tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov

Til dette arbeidet foreslår altså regjerningen å øke bevilgningene med 300 millioner i året de neste ti årene. Dersom dette deles på de 356 kommunene, blir det ca. ett årsverk per kommune. Og da har man brukt opp alt og har intet igjen til spesialisthelsetjenesten: Psykisk helsevern og tverrfaglig rusomsorg.

Les også

Sutring fra en gammel dame

Meldingen inneholder mange gode tanker om hva som skal til for at folk flest skal få best mulig psykisk helse. Dette er viktig. Det fastslås at mange har psykiske helseproblemer selv om terskelen for å oppfattes som en slik person er noe uklar.

Helseministeren understreker at hun vil forebygge psykiske helseproblemer, og at det er billigere enn å behandle når de først er oppstått. Hun vil stimulere til at alle kan få tilgang til hjelp og støtte uten lang ventetid når de sliter psykisk. Jeg skjønner ikke hvorledes hun skal nå alle sine resultatmål. Er det ønsketenkning?

Det er noen forhold som ikke er med i listen over hva som påvirker psykiske folkehelse. Jeg mener at baby-omsorg hvor ett-åringer blir sendt hjemmefra, dagens ungdomskull er første generasjon hvor dette gjaldt de fleste, og det at barn og ungdom lever et liv på nett og at ungdom sover for lite, kan være faktorer som påvirker den psykiske folkehelsen. Tiltak mot dette kan vel neppe Helsedepartementet stå for.

Jeg skjønner ikke hvorledes hun skal nå alle sine resultatmål. Er det ønsketenkning?

Dette kan oppfattes som sutring fra en gammel dame, og det er det vel. Men jeg er så inderlig lei av at man i liten grad snakker om de alvorlige psykiatriske lidelser, sykdommer i hjernen, som går ut over pasientens totale livsmestring- og realitetstestingsevne.

Å legge til rette for god behandling av disse sykdommene må være sentrale arbeidsoppgaver for Helsedepartementet. Disse sykdommene er i stor grad lidelser som vi ikke kan forebygge, men vi kan påvirke sykdomsforløpet ved god oppfølging tidlig i sykdomsforløpet og helst unngå at pasienten også begynner med rusmidler.

Ikke tid til å etablere god behandling

Mange pasienter blir innlagt tiltrengende øyeblikkelig hjelp i psykiatriske akuttavdelinger. Halvparten blir skrevet ut før det er gått seks døgn, hvorav en stor del innen to–tre døgn. Da har man ikke fått tid til å etablere et godt behandlingstiltak etter en god diagnostisk prosess. Dersom en pasient kommer inn i en akuttavdeling med psykotiske symptomer og man ikke kjenner ham godt, bør man:

  • Avruse pasienten
  • Etablere en relasjon når pasienten er blitt edru
  • Kartlegge pasientens sykehistorie
  • Gjennomføre eventuelle psykologiske tester, eller somatisk utredning
  • Utføre en differensialdiagnostisk vurdering og gi den mest sannsynlige diagnosen
  • Etablere behandlingstiltak, trygge pasienten og planlegge utskriving. Arbeide med «recovery» som betyr mestring av livet. Og som er svært mye mer enn å medisinere.
  • Tett oppfølging av medisineffekt og eventuell rusmisbruk, sosial støtte
  • Individualterapi?

Dette kan man ikke gjøre på kort tid. Men det er et så stort press på å få ledige senger i sykehuset at liggetiden blir kort.

Vi ser at sengeantallet per 1000 innbyggere i psykisk helsevern var 1,02 i 2012, og i 2021 redusert til 0,76. Dette er en reduksjon på ca. 25 prosent. I 1990 var det 2,5 sengeplasser i psykiatrien per 1000 innbyggere over 18 år, så nedbyggingen har foregått lenge, under ulike regjeringer. Denne trenden må snu.

Sykehuset kan ikke si nei

Svingdørspsykiatri er et tilbakevendende problem. Vi ser stadig pasienter som har vært innlagt fem ganger eller flere i psykiatrisk avdeling i løpet av ett år. I 2021 var der 1035 slike pasienter. Da antar jeg at utredningen, behandlingen og oppfølgningen ikke har vært god nok.

Det er riktignok en stadig økning av polikliniske behandlingstimer. I forskriften står det anført at pasienten i hvert fall én gang (!) i behandlingsperioden må være vurdert av lege eller psykolog. Men de sykeste pasientene trenger mye mer enn en samtale i uken med en helsearbeider.

Vi ser dessverre også at de strafferettslige særreaksjonene for utilregnelige personer som har begått alvorlig lovbrudd, øker dramatisk. En slik særreaksjon er ingen straff, men det offentlige helsevesen blir dømt til å gi denne pasienten god behandling og ivareta samfunnsvernet.

Det offentlige helsevesen blir dømt til å gi denne pasienten god behandling og ivareta samfunnsvernet.

Sykehuset kan ikke si nei til å ta dette ansvaret. I dag er det ca. 350 pasienter som har en slik reaksjon. Man kan se på disse dommene som samfunnets reaksjon på det sivile, «vanlige», psykiske helsevern. Pasienten har ikke fått god psykiatrisk oppfølging og har dessverre også begått voldshandlinger.

Det er ikke usannsynlig at man om ti år har rundt tusen slike løpende dommer. Da er ikke våre 3293 senger i 2022 (SSB) på noe vis tilstrekkelig til å gi adekvat oppfølging til personer som ikke (enda) har begått alvorlig kriminalitet. Jeg ønsker ikke en utvikling der psykiatrien primært arbeider med samfunnssikkerhet, jeg vil at psykiatrien primært skal gi gode spesialisthelsetjenester til alvorlig syke pasienter.

Reduserte rammer for god behandling og omsorg

Samfunnet ønsker ikke å forholde seg til disse sykeste med alvorlige adferdsforstyrrelser, annet enn å sørge for at vi andre ikke behøver å forholde oss til deres adferdsforstyrrelse og ikke trenger å se deres lidelse. Sånn har det vært i uminnelige tider, og jeg mener at moderne psykiatri ikke har maktet å gi adekvat behandling og omsorg til denne pasientgruppen.

Dette skyldes neppe at de som jobber i psykiatrien er hjerteløse, men at rammene for god langtidsbehandling og omsorg er redusert gjennom de siste 40 årene, både materielt og juridisk.

Det er riktig å avstigmatisere psykiske lidelser, og jeg ser at stortingsmeldingen er bevisst på å formidle at alle kan få psykiske utfordringer i løpet av livet, og da bør hjelp være tilgjengelig. Men man må også bygge opp et bedre tilbud til de som fungerer dårligst. De er stigmatisert. I dag er det store mangler i omsorgen for disse ofte svært lidende pasientene. Tilbudet må være psykiatri, ikke psykisk helsearbeid.

Psykiatri er ikke det samme som psykisk helsearbeid. Jeg etterlyser en stortingsmelding om psykiatri.

Helseministeren uttalte nylig til Morgenbladet at hennes regjering har stoppet nedbyggingen av psykiatriske sengeplasser. Hun lover ikke å reversere nedbyggingen, men å stoppe den. Derfor skal 150 av de varslede 300 årlige millionene gå til sengeplasser i psykiatrien, sier hun. Det blir dessverre ikke så mange sengeplasser av 150 millioner, og da blir det bare en halv stilling per kommune igjen til alle de andre tiltakene.

Jeg skjønner ikke hvorledes helseministeren regner, og jeg tror ikke hun forstår hvor syke de sykeste er, eller hva de trenger for å redusere lidelsene. Pårørende og kommuner har de senere årene fått mer og mer omsorg for det som, etter min mening, burde vært definert som psykiatriens sentrale oppgaver.

Psykiatri er ikke det samme som psykisk helsearbeid. Jeg etterlyser en stortingsmelding om psykiatri.

Omtalte personer

Ingvild Kjerkol

Stortingsrepresentant (Ap), leder, Trøndelag Ap

E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00