Analyse av 
Magnus Takvam

Regjeringen kan endre vannkraftskatt uten å tape budsjettkroner

En presset regjering møter kritikk fra mange kanter etter skattesjokket som særlig ble pålagt vannkraftindustrien. Nå kan det gå mot en løsning, men mye av bråket kunne vært unngått med bedre politisk håndverk på forhånd, skriver Magnus Takvam. 

«Det var virkelig et skattesjokk som ble levert i landlige omgivelser. Irritasjonen over å blir dratt milelangt av gårde ut fra  hovedstaden forsvant og ble erstattet av en intens gransking av forslagene for å forsøke å forstå konsekvensene», skriver Magnus Takvam, som nå ser en løsning for hardt pressede regjeringspartier.
«Det var virkelig et skattesjokk som ble levert i landlige omgivelser. Irritasjonen over å blir dratt milelangt av gårde ut fra  hovedstaden forsvant og ble erstattet av en intens gransking av forslagene for å forsøke å forstå konsekvensene», skriver Magnus Takvam, som nå ser en løsning for hardt pressede regjeringspartier. Foto: Terje Bendiksby / NTB
Magnus Takvam

Den morgenen regjeringen presenterte sin skattepakke for kraftbransjen og laksebaroner på Blaafarveverket i Modum i slutten av september, visste hverken jeg eller andre mediefolk hva det kunne dreie  seg om: En venn og kollega hadde tipset meg om at  «du ville angre» om du ikke tok turen denne morgenen, og tilbød raust å hente meg hjemme slik at vi kunne kjøre sammen.

Og det var virkelig et skattesjokk som ble levert i landlige omgivelser. Irritasjonen over å blir dratt milelangt av gårde ut fra  hovedstaden forsvant og ble erstattet av en intens gransking av forslagene for å forsøke å forstå konsekvensene.

Hovedbudskapet som ble formidlet var at dette dreide seg om en gigantisk omfordeling til vanlige folk – fra de aktørene som har hatt superinntekter på ekstreme energipriser og salg av norsk laks.

Hovedbudskapet som ble formidlet var at dette dreide seg om en gigantisk omfordeling til vanlige folk – fra de aktørene som har hatt superinntekter på ekstreme energipriser og salg av norsk laks.

Skattegrepene bestod i å øke grunnrentebeskatningen på vannkraft, innføre den for havbruk og vindkraft på land, og på toppen av det et eget midlertidig «høyprisbidrag» på 23 prosent for vann og vindkraft. For vannkraft ville den totale skatten dermed komme opp i 90 prosent ved en pris på over 70 øre kilowattimen. 

Da støvet hadde lagt seg og aktørene hevet stemmen, var det særlig «superskatten» på 23 prosent som skapte reaksjoner. Store selskaper meldte fra at planlagte investeringer i milliardklassen for å skaffe mer fornybar energi, ble stilt i bero: Utsiktene til 90 prosent skatt ville gjøre investeringene ulønnsomme. Argumentet var at denne skatten ville ramme vannkraftproduksjon helt spesielt i de timene av døgnet når forbruket er størst og tilgangen på kraft fra vannmagasinene aller mest verdifull.

Da er også prisen høyest, og ofte langt over grensen på 70 øre. Framskrivinger fra NVE viser at det i løpet av få år vil være mangel på slik «ekstrastrøm» eller effekt som det heter på fagspråket. Derfor er det planer om å oppgradere eksisterende vannkraftverk, slik at de kan produsere mer strøm i de kritiske timene. Også store investeringer i pumpekraftverk, som kan pumpe vann tilbake i magasinene i perioder med lite forbruk, er på tegnebrettet. Alle disse planene er nå truet, meldte bransjen.