Tone W. Trøen: Helseministerens eksamensoppgave

Det er ikke rent lite helseminister Ingvild Kjerkol skal levere på når hun 1. mars legger frem nasjonal helse- og samhandlingsplan. De siste to årene har pasienter, helsepersonell, sivilsamfunnet og vi politikere fått samme svar på spørsmål om retningen for en rekke områder i norsk helsetjeneste; «dette skal vi svare på i nasjonal helse- og samhandlingsplan».

Det store spørsmålet er om planen er konkret og leverer politiske løsninger på de store utfordringene helsetjenesten står i nå og i årene fremover.

Vi ønsker å forholde oss til konkret politikk – ikke mer vente og se.

Helsekøene øker, stadig mer helsepersonell finner seg andre yrkesveier, søking til flere helseutdanninger går ned, sykehusene sliter med svak økonomi, behandlingsplasser i rus og psykisk helse legges ned og ruspasientene har i stor grad fått sin valgfrihet fjernet. Listen er lang!

Hittil har de meldinger Kjerkol har levert til Stortinget, fremstått mer som arbeidsdokumenter, med få konkrete tiltak. Hovedforventningen nå er at regjeringen legger frem konkret politikk og ikke bare peker på hva de skal utrede og vurdere videre.

I Høyre kommer vi antakelig til å være enig i noe og uenig i noe, men viktigst av alt er at vi ønsker å forholde oss til konkret politikk – ikke mer vente og se.

Seks områder regjeringen må levere på

Det er særlig seks områder Høyre mener det er kritisk at regjeringen leverer på:

1. Regjeringen må følge opp Helsepersonellkommisjonens rapport på en helhetlig måte. Vi forventer at helseministeren har gjort et grundig arbeid sammen med partene i arbeidslivet for å presentere nye løsninger på oppgavedeling mellom helsepersonell.

Her etterlyser vi tiltak for å redusere belastningen på ansatte ved å se på arbeidstid, alternative turnusordninger og ordninger som gjør det attraktivt å jobbe i helsesektoren. Helsepersonell ønsker seg flere karriereveier og å være del av gode team. Regjeringen må sikre at det er attraktivt å jobbe i helse og motvirke flukten ut av tjenesten.

2. Vi forventer at regjeringen viderefører Solberg-regjeringens satsing på en faglig sterk helsetjeneste. Økt sykdomsbyrde og en aldrende befolkning må møtes med kvalitet og kompetanse.

Nå må regjering få på plass både spesialistgodkjenning av flere sykepleiergrupper og etablering av en nasjonal sjefsykepleier og nasjonal sjefjordmor. Ledere som kan styre helsetjenesten trygt gjennom endring vil være avgjørende i årene fremover. Meldingen må være tydelig på å styrke lederutdanningen i hele helsetjenesten.

Forventer løft for kvinnehelsen

3. Det kom tydelige frampek på at Kjerkol følger opp flere av Sykehusutvalgets forslag i årets sykehustale, når det gjelder rentemodellen, egenkapitalkravet ved investeringer og full kompensasjon for demografikostnader.

Regjeringen bør gi sykehusene mer belønning for å behandle flere pasienter.

Det Høyre vil advare mot, er å senke eller fjerne den innsatsstyrte finansieringen i sykehusene. Regjeringen bør gi sykehusene mer belønning for å behandle flere pasienter, ved å øke den innsatsstyrte finansieringen.

Det motiverer helsepersonell til ekstra innsats for å redusere lange helsekøer og styrker sykehusenes økonomi. Å gå i motsatt retning er feil medisin, når ventelistene er svært lange og fristbruddstallene er dramatisk høye.

4. I Høyre er vi kritiske til at helseminister Kjerkol ikke følger opp Kvinnehelseutvalget sin utredning med en stortingsmelding. Vi har heller ikke sett noe til kvinnehelsestrategien som vi hadde forventet var på plass nå.

Da er våre forventninger store til at regjeringen i nasjonal helse- og samhandlingsplan svarer tydelig ut hvordan den vil følge opp funnene om systematisk forskjellsbehandling av kvinner i helsetjenesten og de 75 tiltakene NOU'en løfter opp.

Stortinget må få ta stilling til rehabilitering

5. Stortinget bør nå få reell mulighet til å ta stilling til fremtiden for rehabiliteringsfeltet. Samtidig som Riksrevisjonen nylig har lagt frem en kritisk rapport om rehabilitering ser de regionale helseregionene ut til å gjøre store omlegginger av rehabiliteringsfeltet.

Private leverandører, som står for mye av tilbudet, har fått sine avtaler oppsagt og det er uvisst hvilken rolle de skal spille fremover. Helseministeren har vært tydelig i Stortinget på at vi folkevalgte skal få ta stilling til hvordan rehabiliteringstilbudet skal og bør være i framtiden.

Signalene fra helseregionene om at mye av rehabiliteringsarbeidet skal overtas av kommunene, bør få noen og enhver til å sperre øynene opp. Med Riksrevisjonens nylig knusende rapport i minne, kan det se ut til å være behov for et massivt løft dersom kommunene skal kunne håndtere mer enn de har ansvar for i dag. Planen bør også være helt tydelig på den viktige rollen arbeidsrettet rehabilitering har i en tid hvor mange står utenfor arbeidslivet av helserelaterte årsaker.

6. Så må meldingen levere på samhandling. Det ligger jo i navnet på planen. Høyre forventer at regjeringen følger opp det arbeidet vi startet i regjering med Helsefellesskapene. De er riktig verktøy for den viktige samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Der ryddet Solberg-regjeringen godt opp etter rødgrønt hastverk.

Sømløse pasientforløp må være målet for en helsetjeneste som burde ha alle muligheter til å klare det. Det er tatt sjumilssteg siden den rødgrønne regjeringen tvang samhandlingsreformen gjennom i Stortinget og satte reformen i gang før kommunene hadde sjans til å forberede seg godt nok.

Der ryddet Solberg-regjeringen godt opp etter rødgrønt hastverk, og det siste viktige trekket var etableringen av de 19 helsefellesskapene. Disse må videreutvikles.

Mastodont av en stortingsmelding

Det kan se ut til at nasjonal helse- og samhandlingsplan blir en mastodont av en stortingsmelding, og fredag 1. mars får vi svar på hva som er regjeringens politiske løsninger for det meste av norsk helsetjeneste.

Én ting er sikkert, det blir en travel vår for alle som ønsker å medvirke og påvirke. Når så mange helsepolitiske områder skal dekkes i én melding, kan det utfordre organisasjoner, frivilligheten og sivilsamfunnets mulighet til å ta aktivt del. Særlig krevende kan det bli for dem som representerer mindre organisasjoner og aktører.

Her har dagens helseminister valgt en annen strategi enn Høyres helseminister Bent Høie. Han var opptatt av å belyse de enkelte sektorene i helsetjenesten grundig gjennom egne meldinger, men med tett kobling mellom dem. Slik bidro som eksempel de to nasjonale helse- og sykehusplanene under Høie til en sterk demokratisk forankring av styringen av fremtidens sykehus i Stortinget. Det blir spennende å se om Kjerkol lykkes med det samme.