Zero: En god klimapolitikk starter med et forståelig mål

Norske politikere bestemmer norske klimamål – ikke EU

Norges klimasamarbeid med EU skjer på tre områder: kvotepliktig sektor, innsatsfordelingen (også kalt ikke-kvotepliktig sektor) og opptak og utslipp fra skog og arealforvaltning. Innen 2030 skal Norge, Island og EUs medlemsland til sammen kutte utslippene med minst 55 prosent på disse områdene.

Når selv den som har det øverste politiske ansvaret sliter med å gi en presis beskrivelse av målene, er det liten tvil om at vi har for mange og for kompliserte mål

Stig Schjølset
Fagsjef i Miljøstiftelsen Zero

Bjelland Eriksen hevder i sin kronikk at kvotepliktige utslipp i praksis kan kuttes hvor som helst EU-landene, mens utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor «i utgangspunktet må skje hjemme». Det stemmer imidlertid ikke. Også i ikke-kvotepliktig sektor er det mulig å kjøpe «kvoter» eller utslippsrettigheter fra andre land. I tillegg har Norge allerede kjøpt seg en viss fleksibilitet gjennom å overføre 5,8 millioner tonn fra kvotesystemet til ikke-kvotepliktig sektor. Det tilsvarer en betydelig andel av kuttene som trengs for å innfri Norges mål under innsatsfordelingen. Regjeringen har imidlertid en tydelig politisk ambisjon om at alle kuttene i ikke-kvotepliktig sektor skal gjøres gjennom nasjonale tiltak, og i Grønn bok har den presentert en plan for hvordan det kan skje.

Hva er så poenget med å kverulere med klimaministerens beskrivelse av Norges klimamål? Jo, to ting. For det første, når selv den som har det øverste politiske ansvaret sliter med å gi en presis beskrivelse av målene, er det liten tvil om at vi har for mange og for kompliserte mål. Og for det andre, det er ikke slik at klimaavtalen med EU setter absolutte krav til hvilke utslipp som må kuttes i Norge. Det er norske politikere som bestemmer norske klimamål, og i hvilken grad disse skal innfris gjennom kutt i Norge eller i andre land.

Bør definere klare og forståelige mål for 2035

Den første anbefalingen i rapporten fra Klimautvalget 2050 er at Norge bør få et klarere klimamål for 2050: Norske utslipp bør kuttes med 90–95 prosent sammenlignet med 1990, uten at bruk av kvoter eller opptak i skog teller med. Utvalget argumenterer overbevisende for at et tydeligere mål for norske utslipp vil gi større forutsigbarhet for omstillingen vi skal gjennom.

Klimamålet for 2035 må være det samme i regjeringens politiske ambisjon, i den nasjonale klimaloven og under Parisavtalen

Stig Schjølset
Fagsjef i Miljøstiftelsen Zero

Klimakutt er vanskelig nok, om ikke det også skal være tvil om hva målet er. Derfor er det ingen grunn til å vente med ryddejobben Klimautvalget foreslår.

Neste år skal regjeringen legge fram en stortingsmelding om Norges klimapolitikk fram mot 2035. Meldingen bør starte med å definere klare og forståelige mål, både for nasjonale utslippskutt og Norges internasjonale innsats.

Det nasjonale målet bør omfatte alle Norges utslipp, og sette et helt konkret mål for hvor mye utslippene skal kuttes innen 2035. Ambisjonsnivået må sette en troverdig kurs mot et utslippskutt på 90-95 prosent innen 2050. Og målet må være det samme i regjeringens politiske ambisjon, i den nasjonale klimaloven og under Parisavtalen.

I tillegg til et konkret mål for norske utslippskutt, bør det defineres klare mål for opptak i skog- og arealsektoren og for Norges internasjonale innsats. Det siste kan for eksempel inkludere utslippskutt gjennom Norges regnskogsatsing, bidrag til internasjonal klimafinansiering og hvordan Norge skal hjelpe andre land med å innfri sine mål under Parisavtalen. Ved å etablere separate mål for den nasjonale og den internasjonale innsatsen, vil det kunne bli større forutsigbarhet i politikken på begge områder.

Politiske mål gir i seg selv ingen garanti for en god og effektiv politikk. Men tydeligere, mer forståelige og mer forpliktende mål, vil være en god start.