EØS-midlene: Norsk døråpner i EU

Svært ofte tar en diskusjon om vårt samarbeid med EU utgangspunkt i vår manglende mulighet til å påvirke vår deltagelse i fellesskapet. Således taper man fokus på deler av vårt samarbeid hvor vi sitter i førersetet, nemlig EØS-ordningene. I våres startet Norge (samt Island og Liechtenstein) forhandlinger med Europakommisjonen om en ny periode med EØS-midler. Samtidig har Fafo lagt frem en solid rapport om erfaringene siden starten i 2004. 

Det var til tider rørende å se hvilken glede og takknemlighet som vi (prosjektene) ble møtt med.

Siri Sletner
Spaltist, tidl. ambassadør

Viktig mulighet for samarbeid

I korthet er EØS-midlene en viktig mulighet til å videreutvikle vårt bilaterale samarbeid med EU-landene – delvis på våre premisser. Videre har vi mulighet til å bruke vår kompetanse på områder av klar interesse for Norge til kunnskapsutveksling med våre europeiske partnere. Norske institusjoner (eksempelvis Kriminalomsorgen, Forskningsrådet, Folkehelseinstituttet, kulturorganisasjoner, Helsingforskomiteen) etablerer samarbeid med tilsvarende organisasjoner i mottagerlandene.

Men EØS-midlene er ikke et tema som fenger presse eller allmenheten (bortsett fra fuglekassene i Romania). Det er synd, fordi det ligger mye interessant samarbeid med andre EU-land i ordningene – også til fordel for Norge. Nylig presenterte Fafo en fyldig rapport om erfaringene med EØS-midlene siden 2004. Rapporten var skrevet på bestilling fra Utenriksdepartementet, og den er absolutt verdt oppmerksomhet.

To ordninger - ulikt EUs system

Formelt er to ordninger etabler (som en EØS-ordning sammen med Island og Liechtenstein, og en bilateral norsk ordning) for å bidra til sosial og økonomisk utjevning i de fattigste medlemslandene (hvor BNP er 90 prosent av gjennomsnittet i EU), samt videreutvikle vårt bilaterale forhold til landene.

Men vårt bidrag er forskjellig fra de overføringer som skjer i EU-regi (Struktur- og utjevningsfondet). Dette er store beløp med fokus i hovedsak på infrastrukturprosjekter. Våre ordninger er rettet både mot større og mindre prosjekter. På den måten når vi ut til flere aktører i medlemslandene som ikke prioriteres av et stramt nasjonalt budsjett, selv om våre midler er beskjedne. Midlene dekker flere forskjellige områder hvor vi kan gjøre en forskjell.

Forhandling om rammer

Forhandlingene om de økonomiske rammer for ordningen skjer med Europakommisjonen, og beløpene som tildeles hvert land baserer seg på EUs egen fordelingsnøkkel basert på utvikling i landet.

Norge dekker 95 prosent av ordningenes kostnader. Det kan være en utfordring at vi skal bli enig med de to andre landene om prioriteringsområder, før vi møter mottagerlandene. Island og Leichtenstein vil nødvendigvis få større innflytelse enn deres økonomiske bidrag tilsier.

Prioriteringsområder

Prioriteringsområdene forhandler vi bilateralt (eventuelt sammen med IS/LIE) basert på hva Norge ønsker å prioritere og hva mottagerlandene selv finner interessant. Dette kan føre til diskusjoner i den grad vi ikke deler de samme prioriteringer.

Områdene kan variere fra sosial  sektor, godt styresett, sivilsamfunnet, FoU, klima til justisfeltet. Videre har det kommet kritikk om at midlene ønsker å dekke altfor mange tematiske områder og prioriteringer.

I siste runde ble det forsøkt å slå sammen programmer og prioritere mer. Men resultatet ble store og komplekse programmer som er veldig vanskelige å forvalte fordi de skal ta hensyn til veldig mange aktører og målsetninger samtidig.

Men strengere prioritering bør være et mål for neste forhandlingsrunde hvor man fokuserer på færre områder som gir større prosjekter og bedre koordinering.

Hindre for korrupsjon

Det kommer ofte spørsmål om utfordring med korrupsjon som kan være et problem i disse landene. Men det er etablert svært nitide prosedyrer for godkjenning av prosjekter (budsjett), tildelinger skjer i ettertid etter regning, og det hele revideres av en egen enhet (hvor Riksrevisjonen deltar).

Derfor har det kommet kritikk om altfor byråkratiske rutiner sammenlignet med midlenes størrelse. Dette er ikke minst tilfelle for de bilaterale midlene der mange mottagerland er frustrerte over tungvinte prosesser for ganske små midler. Men dette systemet hindrer mulighet for korrupsjon som er viktig fra et norsk ståsted.

Nettopp vårt samarbeid gjennom EØS-midlene gir Norge tilstedeværelse og synlighet i mottagerlandene, og tilgang til arenaer for å drøfte spørsmål bilateralt og med EU.

Siri Sletner
Spaltist, tidl. ambassadør

Fafo-rapporten: positive erfaringer 

Fafo-rapporten er positiv i sin vurdering av erfaringene med ordningene så langt, og fremhever at det har vært gode og solide resultater av prosjektene. De påpeker prosjektenes komplementaritet i forhold til EU-prosjekter (value added), at det er utfordrende å måle konkrete resultater, og at klare prioriteringer og måloppnåelse derfor er viktig.

De påpeker videre betydningen av risikovurdering og risikoreduserende tiltak. Det kan være interessant å nevne hvilke områder som er komplementære i forhold til EUs innsats, områder som også er interessante for oss: Justissektoren (rettsvesenet/Schengentilpasning), forskning, det grønne skiftet/miljø, sosial inkludering og demokrati/rettsstat.

I tillegg til gode resultater i mottagerlandene, fremheves i Fafo-rapporten positive effekter i Norge: «...etablering av arbeidsplasser, erværvelse av ny kunnskap og kompetanse, tilgang på og kjennskap til det europeiske bedriftsmarkedet, etablering av samarbeidsrelasjoner og utviklingen av strategiske og faglige internasjonale nettverk som hver for seg og i sum har stor betydning for norske aktører...».

EØS-prosjekter bidrar til mye godt

Min erfaring som ambassadør både til Ungarn (den gang de deltok), Tsjekkia og Slovenia er svært positiv. Ambassaden skal være et bindeledd til norske myndigheter, og samtidig informere om ordningene i vertslandet (i tillegg til landets egne myndigheter).

Dette gir oss et førstehåndsinntak til ordningene og hvorledes de fungerer. I mange tilfeller deltok vi ved åpning eller avslutning av prosjektene. Jeg kunne derfor selv observere på nært hold hvorledes midlene ble disponert, og hvilken betydning/resultat de hadde for den aktuelle institusjon eller lokal samfunn. Det var til tider rørende å se hvilken glede og takknemlighet som vi (prosjektene) ble møtt med.

Eksempler på prosjekter:

• Kulturutveksling (eksempelvis oppsetting av Ibsens drama).
• Musikkutdannelse for talentfulle rombarn (fra fattige familier) i lokalt samarbeid mellom myndigheter i grensekommunene mellom Ungarn og Ukraina.
• FHIs samarbeid med tsjekkiske institusjoner innen psykiatri, et samarbeid som har bidratt til å endre synet på psykisk helse i Tsjekkia.
• Kriminalomsorgens innsats innenfor fengelsvesenet hvor de innsatte i et ungdomsfengsel fikk yrkesopplæring i fengslet og slapp samtidig å sone sammen med hardbarkede kriminelle.
• Oppgradering av barnehospital med DnV som tekniske rådgivere (akkreditering av sykehuset).
• Hjelp til etablering av klimavennlig avfallshåndtering.
• Samarbeid mellom Tsjekkias fremste tekniske universitet og NTNU.
• Istandsetting av viktig kulturarv ved hjelp fra midlene.

Det sivile samfunn, helse og kulturarv

Det er særlig tre områder jeg mener bør løftes frem i de fremtidige forhandlingene, hvor Norge har god kompetanse og det samtidig er lite eller ingen EU-midler. Disse områdene er det sivile samfunn, helse og kulturarv.

Det sivile samfunn omfatter grunnleggende rettigheter og godt styresett for nettopp å styrke sivilsamfunnets rolle. Mottakere av EØS-midlene er nasjoner hvor demokrati (slik vi kjenner det) fortsatt er i utvikling, og det sivile samfunn spiller derfor en viktig rolle. EU-midlene dekker ikke slike prosjekter. Vi har sett hvor viktig våre bidrag (i form av kompetansedeling) er for deres aktiviteter. Det var nettopp uenighet med Ungarn om hvilken aktør som skulle få vårt bidrag som gjorde at vi frøs bidraget. Et sentralt prinsipp er aktørens politiske uavhengighet. Det kunne ikke Ungarn akseptere. 

Men skal vi fullt ut benytte denne muligheten, krever det også bevissthet fra norsk side om hva som er vår målsetning i det bilaterale forholdet. Dette bør tillegges sterkere vekt i de nye forhandlingene.

Siri Sletner
Spaltist, tidl. observatør

Når det gjelder kulturarv opplevde jeg en sterk nasjonal stolthet i befolkningen, særlig i Tsjekkia og Ungarn for deres rike kulturarv. Det var en klar vilje til å ta vare på historien til glede for kommende generasjoner. Sett fra mitt ståsted var det særlig interessant fordi landene, og særlig Tsjekkia, opp gjennom historien har vært et slags «kulturelt veikryss» for ulike sentrale kulturelle strømninger i Europa. Vi har faktisk litt å lære av deres vilje til å bevare.

Uansett er det her vi kan trekke med norske aktører. Dette kan legge grunnlag for samarbeid utover det enkelte prosjekt.

Avslutningsvis undervurderer man ofte hvilken betydning dette samarbeidet har for vårt overordnete forhold til det enkelte land. Vårt samarbeid gjennom EØS-midlene gir Norge tilstedeværelse og synlighet i mottagerlandene, og tilgang til arenaer for å drøfte spørsmål bilateralt og med EU. De gir oss en unik mulighet til å fremme norske synspunkter på andre tema og samtidig søke støtte for norske saker i andre internasjonale fora. Midlene gir oss nye samarbeidsmuligheter. De er en viktig døråpner. 

Men skal vi fullt ut benytte denne muligheten, krever det også bevissthet fra norsk side om hva som er vår målsetning i det bilaterale forholdet. Dette bør tillegges sterkere vekt i de nye forhandlingene.