Politisk tillit – hvilket narrativ fortelles det?

Tillit til politiske aktører og institusjoner er viktig i og for demokratiet. Det handler om den demokratiske legitimiteten og oppslutningen om de beslutningene som fattes. Det er derfor både nødvendig og naturlig at det er oppmerksomhet om tilliten og dens utvikling.

Men full tillit hverken bør eller kan være målet. Risikoen er den blinde og ukritiske tilliten som ikke forholder seg til om aktørene og institusjonene faktisk er tilliten verdig. Det skal være rom for det kritiske blikket og de gravende spørsmålene, og nettopp derfor vil tilliten variere. Det er naturlig og bør være en del av det narrativ som fortelles.

Politisk tillit på dagsorden

Politisk tillit har stor bevågenhet. Det ses blant politikere, i mediene og i det offentlige ordskiftet generelt. Under korona ble tillit til myndigheter og politikere trukket frem som avgjørende, tillitsbegrepet er lagt inn i formålsparagrafen til den nye Valgloven, og ikke minst har skandalene blant politikere knyttet til inhabilitet, aksjehandel og reiseregninger bidratt til mye snakk om politisk mistillit og demokratiets krise. Det er forståelig.

Det skal være rom for det kritiske blikket og de gravende spørsmålene, og nettopp derfor vil tilliten variere.

Signe Bock Segaard
Forsker I, Institutt for samfunnsforskning

Forutsetningen for en god og konstruktiv offentlig og politisk samtale om tillitens betydning og utvikling, er imidlertid at det finnes et informasjons- og kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig å undersøke tilliten til ulike institusjoner og aktører og forstå den i et større (tids-)perspektiv. Det er derfor bra at resultatene om tillit fra innbyggerundersøkelsen er vedtatt som offisiell statistikk i Nasjonalt program for offisiell statistikk 2024-2027. Det er Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) som har ansvar for Innbyggerundersøkelsen.

Informasjon om politisk tillit og DFØ's ansvar

Informasjonsgrunnlaget – statistikken og formidlingen av denne – må også være av en kvalitet som holder vitenskapelig mål. Det er et ansvar som primært påhviler de som innsamler og formidler data fra Innbyggerundersøkelsen. Her er det altså DFØ.

Jeg som samfunnsforsker og bruker av disse dataene opplever imidlertid også en forpliktelse til å være årvåken. Det gjør jeg fordi fortellingen om politisk tillit – eller kanskje snarere politisk mistillit – er viktig: Den vekker medienes og politikernes fornemmelse for krise og skandaler og setter rammen for det bildet som dannes av det norske demokrati og politiske system. Det er derfor avgjørende at det er det hele og ikke kun det halve bildet som presenteres.

Det er dessverre ikke alltid tilfellet; heller ikke når DFØ på sine nettsider formidler noen hovedfunn om tillit fra den seneste Innbyggerundersøkelsen: Innbyggerundersøkelsen 2024: Nedgang i tillit og tilfredshet og Innbyggerundersøkelsen på 5 minutter. Det gjelder både med hensyn til forbehold knyttet til datas kvalitet og formidling av resultater. Jeg vil her trekke frem to forhold.

Datas kvalitet og bruksverdi

For det første nevnes kun størrelsen på nettoutvalget, det vil si det antall personer som har besvart undersøkelsen. Utvalget er stort og tilsynelatende imponerende (mer enn 8500), men faktum er samtidig at svarprosenten er veldig lav: 14,4. I 2021 var svarprosenten til Innbyggerundersøkelsen 25. Til sammenligning kan jeg nevne at den velgerundersøkelsen som Lokalvalgsundersøkelsen ved Institutt for samfunnsforskning i samarbeid med SSB gjennomførte i forbindelse med høstens lokalvalg, fikk en svarprosent på 65. I tilsvarende undersøkelse ved stortingsvalget i 2021 var svarprosenten 50.

Sammenligning mellom grupper er interessant og viktig når det gjelder politisk tillit: Det er her vi ser forskjellene og det er her ulikheten øker.

Signe Bock Segaard
Forsker I, Institutt for samfunnsforskning

At det kan være krevende å få folk til å svare på lange spørreundersøkelser, er hverken nytt eller overraskende, men det er allikevel bemerkelsesverdig at DFØ hverken nevner eller kort drøfter de forbeholdene som nødvendigvis må tas. Det handler om kvaliteten og representativiteten til data, og i hvilken grad vi kan legge til grunn at det statistikken forteller også gjelder for befolkningen generelt.

Med så lav svarprosent som 14,4 kan det for eksempel være gode grunner for å være forsiktig i tolkning av de absolutte tillitsnivåene, men gode argumenter for at det er mulig å sammenligne ulike befolkningsgrupper. Og nettopp sammenligning mellom grupper er interessant og viktig når det gjelder politisk tillit: Det er her vi ser forskjellene og det er her ulikheten øker. Det er bekymringsfullt.

Svarprosenten er nevnt i DFØ-notatet Innbyggerundersøkelsen 2024 − Gjennomføring og metode, men hvor mange politikere, journalister, kommentatorer og andre meningsdannere tar seg tid til først å lese et metodenotat og dernest ta det med i sin fortolkning og formidling?

Formidling med skylapper

For det andre vil jeg trekke frem at DFØ i sin formidling og fortolkning av data på sine nettsider synes å ha tatt på skylapper. Det gjelder både tidsperspektivet og bruk av indikatorer for å belyse (politisk) tillit. 2023-tallene for folks tillit til ulike demokratiske og politiske aktører og institusjoner sammenlignes med tall fra 2021, og konklusjonen er en entydig nedgang i tilliten til alle institusjoner og særlig til Storting og regjeringen.

Det er riktig at 2023-tallene for institusjonell tillit er lavere enn i 2021, men da kunne det kanskje i samme åndedrag nevnes at 2021 var et spesielt toppår midt i koronaperioden? Andre undersøkelser, blant annet basert på Norsk Medborgerpanel og befolkningsundersøkelser gjennomført av Mindshare og Respons analyse på oppdrag fra Helsedirektoratet, viser tydelig at folks tillit til myndigheter og politiske, demokratiske institusjoner var høy under korona. Det er ikke usedvanlig at tilliten øker i slike fellesnasjonale kriser, også i etterkant av den fryktelige 2011-terroren steg folks politiske tillit.

Det er riktig at 2023-tallene for institusjonell tillit er lavere enn i 2021, men da kunne det kanskje i samme åndedrag nevnes at 2021 var et spesielt toppår midt i koronaperioden?

Signe Bock Segaard
Forsker I, Institutt for samfunnsforskning

At DFØ ikke går lenger tilbake enn 2021, skyldes antagelig at nettopp spørsmålet om tillit til konkrete aktører og institusjoner ikke er stilt i tidligere innbyggerundersøkelser gjennomført av DFØ. Spørsmålet har imidlertid blitt stilt, og resultatene om utviklingen over tid i institusjonell tillit har blitt formidlet i andre undersøkelser, se f.eks. Lokalvalgsundersøkelsen 2019 og 2023, og rapportene Politisk tillit, lokaldemokrati og legitimitet − Kunnskapsstatus og utviklingstrekk, Det norske Lokaldemokratiets legitimitet, og Institusjonell tillit i ulike befolkningsgrupper i Norge. DFØ kunne ha vist til noen av disse.

Fortellingen om politisk tillit

DFØ kunne imidlertid også bare ha sett litt i sine egne data. De kunne i sin formidling på nettsiden med fordel ha supplert med andre indikatorer for politisk tillit som faktisk finnes i den seneste Innbyggerundersøkelsen og som det er mulig å sammenligne i et lenger perspektiv:

• «Hvor fornøyd eller misfornøyd er du med hvordan politikerne på Stortinget lytter til innbyggernes synspunkter?»
• «Hvor stor eller liten tillit har du til at politikerne på Stortinget arbeider for innbyggernes beste?»
• «Hvor fornøyd eller misfornøyd er du med hvordan kommunepolitikerne lytter til innbyggernes synspunkter i kommunen din?»
• «Hvor stor eller liten tillit har du til at kommunepolitikerne arbeider for innbyggernes beste?»

Hvis DFØ hadde gjort det, ville bildet av status for den politiske tilliten ha blitt mer nyansert og helhetlig: 2021 viser seg å være et toppår, og nivået på tilliten i 2023 synes generelt å være på samme nivå eller i noen tilfeller litt høyere enn i 2019. Ser man enda lenger tilbake, er det dessuten tydelig at det er vanlig med noe variasjon over tid.

Med andre ord, i stedet for å se seg blind på nedgangen i tillit fra 2021 til 2023, så kunne man si at vi nok snarere er tilbake til normalen før toppåret under korona. Det er altså 2021 og ikke 2023 som synes å være spesiell. Det handler om hvilken målestokk og hvilket perspektiv man bruker når bildet av folks politiske tillit skal tegnes opp.

Som leverandør av offisiell statistikk om tillit i Nasjonalt program for offisiell statistikk 2024-2027, bør DFØ også ha et særlig ansvar for å formidle data og resultatene på en god, troverdig og helhetlig måte.