Den danske regjeringen dyrker kunsten å anerkjenne Palestina uten å anerkjenne Palestina

Egentlig er det enkelt: Enten anerkjenner man et annet land, eller så gjør man det ikke.

Man kan sammenligne det med å trykke på en knapp: Man kan trykke eller la være – ingenting midt imellom.

Men når det gjelder konflikten mellom Israel og Palestina, er det aldri helt enkelt.

Og når det i tillegg er en sak der den danske regjeringen gjerne vil sende de riktige signalene til både USA og de 27 EU-landene – for ikke å snakke om de hjemlige velgerne før kommunevalget i november – ja, da forvandles det enkle spørsmålet om å trykke på knappen eller la være plutselig til forbasket komplisert politikk. 

Politikken blir heller enklere av at regjeringens to minister-tungvektere har hatt svært forskjellige måter å uttale seg om krigen i Gaza på.

Grovt sagt har statsminister Mette Frederiksen (S) vært kompromissløs i sin støtte til Israel, mens utenriksminister Lars Løkke Rasmussen (M) fra starten har uttrykt seg mer diplomatisk.

Fem betingelser må oppfylles

Dette kom tydelig fram i den nye linjen som Lars Løkke Rasmussen mandag presenterte i New York.

Han sa at Danmark i prinsippet er villig til å anerkjenne Palestina. Men først må fem betingelser være oppfylt.

Med andre ord: Danmark trykker ikke på knappen. Danmark anerkjenner fortsatt ikke Palestina som selvstendig stat. 

Dermed er utspillet først og fremst en videreføring av den eksisterende danske Palestina-politikken.

Regjeringen sier riktignok som noe nytt at Israel ikke lenger har vetorett over opprettelsen av en palestinsk stat. Men de fem betingelsene er såpass fleksible at det fortsatt vil være en politisk vurdering når kravene anses oppfylt. Akkurat som i går. 

Og det er verdt å minne om at det fortsatt er argumenter for å vente med å anerkjenne Palestina:

• Hvis formålet er å legge press på det palestinske selvstyret, må man nøye vurdere når man anerkjenner, og dermed spiller ut det kortet.
• En dansk anerkjennelse vil trolig ikke i seg selv fremskynde opprettelsen av en palestinsk stat.
• I regjeringen er det også en frykt for at en anerkjennelse kan virke mot sin hensikt, for eksempel ved at Israel hindrer danske diplomater i å reise inn og ut av palestinske områder.
• Endelig er det hensynet til USA: Danmark forsøker å unngå offentlige konflikter med amerikanerne, så lenge man er avhengig av amerikansk velvilje både i Ukraina og på Grønland.

Press fra EU og hjemlige velgere

På den andre siden har regjeringen følt et behov for å sende nye signaler – av to hovedgrunner.

For det første er det en sterk europeisk og vestlig bevegelse i retning av anerkjennelse. Frankrike, Storbritannia, Canada og Australia er blant landene som har valgt å trykke på knappen og anerkjenne Palestina.

For det andre handler det om hjemlig opinion. Etter hvert som Israels krigføring i Gaza er blitt mer brutal og har ført til hungersnød, har kritikken tiltatt. Det har ikke hjulpet at Israel samtidig utvidet antallet ulovlige bosettinger på Vestbredden.

I Mette Frederiksens parti Socialdemokratiet har presset særlig kommet fra ordførere og lokalpolitikere, som har savnet en tydeligere avstandstagen til Israels metoder – uavhengig av den grunnleggende anerkjennelsen av Israels rett til å forsvare seg.

Resultatet er en middelvei: Danmark er parat til å anerkjenne Palestina, men først når de fem kravene er oppfylt.

Dermed plasserer Danmark seg utenfor det store flertallet på rundt 150 av FNs 193 medlemsland som allerede har anerkjent Palestina.

En stat langt unna

Mandag arrangerte Frankrike og Saudi-Arabia en konferanse i FNs hovedsal, der statsledere på rekke og rad uttrykte sin anerkjennelse av Palestina.

Et stort flertall på 142 land – også Danmark – stemte for den såkalte New York-erklæringen, som oppfordrer til en tostatsløsning og fordømmer Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023.

En stat er langsiktig

Erklæringen endrer imidlertid ikke Palestinas status som «permanent observatør» i FN. For det ville kreves vedtak i Sikkerhetsrådet, der USA uansett ville nedlegge veto.

Lederen av det palestinske selvstyret, Mahmoud Abbas, måtte delta i konferansen via videolink fra Ramallah. USA hadde i strid med protokollen nektet ham innreise for å tale i FN.

Dermed kan verken erklæringen eller de mange bilaterale anerkjennelsene endre realitetene på bakken i Gaza og på Vestbredden: En palestinsk stat har neppe noen gang vært fjernere.