E-avfall rett i søppelbøtta gjør oss mer sårbare i KI-kappløpet   

Den geopolitiske kampen om mineraler, maskinvare og leverandørkjeder vil prege oss dypt de neste 10-20 årene. IT-politikk er derfor ikke lenger begrenset til digitaliseringspolitikk. Det er næringspolitikk, beredskapspolitikk og sikkerhetspolitikk.

Når etterspørselen etter prosessorer, minne og servere eksploderer, prioriteres hyperskala datasentre og stormakter foran små markeder som Norge. Leveransetider krymper, prisene svinger voldsomt og tilgangen styres av globale maktforhold vi ikke kontrollerer. Dette er ikke midlertidige svingninger. Det er strukturell sårbarhet.  

Samtidig vet vi at sluttbrukerutstyr som PC-er, telefoner og servere står for størstedelen av klimafotavtrykket fra digital infrastruktur i Norge. Asplan Viak har på oppdrag fra Nkom laget en analyse som anslår at utslippene vil mer enn dobles frem mot 2050.  

28 kilo elektronikk per person

Parallelt dobles det globale e-avfallet. Norge er allerede blant landene i verden som står for mest e-avfall per innbygger. Tenk det, hver og en av oss kaster 28 kilo elektronikk hvert år! 

Da FN telte opp verdens e-avfall for året 2022, lå det rundt 270 tonn gull i søppelbøtta som del av den kasserte elektronikken. I dette avfallet ligger også store forekomster kobber og andre kritiske metaller, som det er en skrikende mangel etter i Europa. 

Hver og en av oss kaster 28 kilo elektronikk hvert år! 

EU anslår at behovet for flere kritiske råvarer kan bli mangedoblet det neste tiåret. Kina kontrollerer i dag hoveddelen av raffineringen.  

Dette er ikke bare et miljøproblem. Det er et beredskapsproblem. Sirkulær IT må bli en del av svaret. 

Og det har også regjeringen forstått.  

Ekspertutvalgets rapport «Ikke rett fram», som ble lagt frem i fjor, var tydelig på behovet for å ta i bruk konkrete virkemidler for å fremme sirkulær IT-omstilling. Anbefalingene inkluderte at EU/EØS regelverk som var relevante for omstilling til sirkulær økonomi på elektronikkområdet gjennomføres så raskt som mulig. Samt at en bransjeordning for reparasjon av elektronikk og hvitevarer etableres.

Tidskritisk å gjøre noe

Jussen begynner også å spille mer på lag. Det er svært positivt at bærekraft fra sommeren av blir del av formålet med lov om offentlige anskaffelser og at hensynet til beredskap tydeliggjøres, men det må også foreligge strukturer som sikrer at lovverket følges opp i praksis. 

Handling her er tidskritisk, og her noen konkrete forslag til neste steg:  

• Regjeringen må raskt ta fatt i ekspertutvalget for sirkulærøkonomi sine anbefalinger om elektronikk. 
• I påvente av tiltak som vil ta tid, bl.a. etablering av bransjeordning for reparasjon, bør regjeringen igangsette mer lettbeinte virkemidler for å sette fart på markedet, f.eks. redusert moms på reparasjon. 
• Offentlige innkjøpere må i større grad kompetanseheves og oppmuntres til å ta i bruk sirkulære IT-leveransemodeller der man sitter igjen med mer kontroll over utstyret som brukes, som for eksempel økt bruk av leasing. 

Men politikken kan ikke gjøre dette alene. 

Markedet må også gå i seg selv. Produsentene må ta ansvar for komponenter og deler. Leverandøren må ta ansvar for modeller som fremmer lengre total livssyklus. Kunden må ta ansvar for å belønne de overnevnte tingene og åpne seg for en annen tilnærming til anskaffelser. 

Dette er ikke bare et miljøproblem. Det er et beredskapsproblem. 

På den positive siden vil vi trekke frem at vi har miljøer og kompetanse å spille på her til lands. Norsirk har kommet langt på resirkulering av E-avfall, på tross av manglende politisk satsning. Og teknologien for sirkulær håndtering finnes allerede: leasingmodeller med forutsigbar retur, profesjonell refurbishering, sikker datasletting og dokumentert sporbarhet. Barrieren er politisk, den er ikke teknologisk.    

I en raskt skiftende KI-verden, har vi ikke råd til å la være å plukke de politiske fruktene som henger lavest. Dersom vi ikke øker IT-sirkulariteten, øker vi også vår egen sårbarhet.