Fensfeltet viser hva som mangler i norsk mineralpolitikk

Den norske modellen er ufullstendig

Forskningsrådet har pekt på at Norge i dag har for lite kunnskap om bærekraftig utnyttelse av landbaserte mineralressurser, og etterlyser en mer langsiktig og koordinert forskningsinnsats. Det er behov for sterkere koblinger mellom akademia, næringsliv og forvaltning, og et generelt løft i kompetanse. Mineralutvinning i dag er teknologisk krevende, miljømessig komplekst og samfunnsmessig omstridt. Det stiller krav til institusjoner som kan håndtere disse dimensjonene samlet.

I denne sammenhengen er etableringen av Fensenteret AS et viktig skritt. Et slikt senter kan bli en plattform der kunnskap, industri og samfunnsperspektiver møtes, og bidra til både kompetansebygging og tillit. Erfaringer fra både Norge og andre land viser at store mineralprosjekter ikke lykkes uten legitimitet i befolkningen. Den må bygges over tid, gjennom åpenhet og et solid kunnskapsgrunnlag. 

Erfaringene fra industrien viser at dette ikke bare er et nasjonalt spørsmål.

Heidi Ormstad og Sverre Gotaas

Samtidig er det grenser for hva et kunnskapssenter alene kan utrette. Fensenteret kan bidra til innsikt og dialog, men kan ikke bære den industrielle og finansielle risikoen som følger med utviklingen av en ressurs som Fensfeltet. Det krever en annen type aktør. Det er her vi mener den norske modellen fremstår som ufullstendig.

Ser vi til Sverige, blir dette tydelig. Gjennom det statlige gruveselskapet LKAB har Sverige etablert en modell der staten ikke bare regulerer, men også deltar aktivt i utviklingen av strategiske ressurser. Det gir bedre forutsetninger for å håndtere risiko, bygge kompetanse og utvikle hele verdikjeder over tid.

Ikke bare et norsk anliggende

Samtidig viser erfaringene fra industrien at dette ikke bare er et nasjonalt spørsmål. Utviklingen av nye verdikjeder for sjeldne mineraler er i sin natur grenseoverskridende. Som Anders Sand, produktutviklingssjef i LKAB, fremhevet i dialog med oss i forbindelse med faglig samarbeid og besøk hos LKAB i Luleå; etableringen av slike verdikjeder vil kreve tydelig politisk støtte på nasjonalt nivå i hvert enkelt land, kombinert med tettere samarbeid på nordisk og europeisk nivå.

Dette er også tydelig i hvordan LKAB selv arbeider. Selskapet utvikler verdikjeder som strekker seg på tvers av Norden, med en klar ambisjon om å bidra til økt europeisk selvforsyning av kritiske mineraler. Det understreker at utviklingen av Fensfeltet ikke bare bør forstås som et norsk anliggende, men som del av en større nordisk og europeisk industriell utvikling. 

Norge bør vurdere å etablere et statlig mineralselskap.

Heidi Ormstad og Sverre Gotaas

I Norge har vi så langt valgt en mer fragmentert tilnærming, der utviklingen i stor grad er overlatt til enkeltprosjekter, private aktører og kommunale prosesser. Samtidig forventer vi at resultatet skal bli både bærekraftig, lønnsomt og strategisk riktig. Utviklingen av slike ressurser krever langsiktig kapital, høy risikotoleranse og koordinering av hele verdikjeden. Det handler ikke bare om å ta ut mineraler, men om å utvikle teknologi, prosessering og markeder, bygge kompetanse og sikre legitimitet i befolkningen.

Erfaringene fra LKAB viser også at dette forutsetter et tett samspill mellom nasjonale virkemidler og bredere europeiske samarbeid, med en tydelig ambisjon om å bidra til økt europeisk selvforsyning av kritiske mineraler. Dette understreker ytterligere at dette er oppgaver som går langt utover det enkeltaktører kan forventes å håndtere, og som det ikke er rimelig å legge på kommunenivå. 

Mye mer enn et «prosjekt»

Derfor bør Norge vurdere å etablere et statlig mineralselskap. Ikke nødvendigvis som en kopi av den svenske modellen, men som en norsk modell inspirert av erfaringene fra Sverige. Et slikt selskap må kunne gå inn i prosjekter av nasjonal betydning, bidra til å utvikle verdikjeder i Norge og samarbeide tett med både forskningsmiljøer og industri, samtidig som det bør etableres nordisk og europeisk samarbeid om utvikling av kritiske mineraler.

Viktig er også å koble dette til et nasjonalt kompetansesenter for kritiske mineraler, slik ambisjonen er med Fensenteret. Det er først når kunnskap, industri og statlig kapasitet henger sammen, at vi kan snakke om en helhetlig mineralpolitikk. I dag er vi ikke der.

Fensfeltet er så mye mer enn et «prosjekt». Det er en test på om Norge klarer å omsette ambisjoner til handling, og på om staten er villig til å ta en tydeligere rolle i utviklingen av strategiske ressurser.