Menon Economics: Magnussen sparker inn åpne dører

Produktivitetsvekst er nøkkelen

Arbeidskraft utgjør mer enn to tredeler av de årlige driftskostnadene i spesialisthelsetjenesten, mens avskrivningskostnadene for kapitalinvesteringer som sykehusbygg, IKT og medisinsk utstyr utgjør mindre enn 4 prosent av driftskostnadene.

Dette kan sammenlignes med et maskineri der kapitalen er det lille tannhjulet som holder det store tannhjulet – arbeidskraften – i gang. Når det lille tannhjulet begynner å ruste, bremses hele systemet ned.

Dette er bekymringsfullt i lys av den sterke veksten i behovet for helsetjenester og den økende knappheten på helsepersonell. Vår foreslåtte kur er økte investeringer for å smøre og vedlikeholde dette lille, men kritiske tannhjulet, slik man har gjort i mange andre sektorer som har lykkes med å øke produktiviteten.

Fortsetter vi med null produktivitetsvekst, vil det føre til et enormt behov for helsepersonell i årene fremover.

For produktivitetsvekst er nøkkelen til en mer bærekraftig helsesektor, viser beregninger SSB har gjennomført i forbindelse med Helsepersonellkommisjonens arbeid (se graf under). Fortsetter vi med null produktivitetsvekst, vil det føre til et enormt behov for helsepersonell i årene fremover.

Motsatt, hvis vi klarer å øke produktivitetsveksten til 2 prosent per år, så viser beregningene at situasjonen vil være under kontroll. Som vi viser i vår rapport, gir redusert vekst i årsverk naturlig nok også store økonomiske besparelser.

Prognose for etterspørsel etter helsepersonell (årsverk) frem mot 2060:

Underinvestering får konsekvenser

Med dette som bakteppe dokumenterer vi konsekvensene av underinvestering i spesialisthelsetjenesten i vår rapport. Vi går blant annet igjennom evalueringsrapporter fra nye sykehus i Norge, som avdekker mangler ved rom, arbeidsstasjoner og plass til moderne medisinsk utstyr.

Videre viser vi til Riksrevisjonens undersøkelser, som bekrefter at tilstanden på bygningsmassen forverres, og dokumenterer at vedlikeholdsetterslepet alene er på ca. 50 milliarder kroner. Riksrevisjonen har også dokumentert at alderen på medisinsk utstyr øker og at IT-systemer ikke fungerer som de skal for leger og sykepleiere.

Helsetilsynet har også påpekt at mangelen på sengeplasser fører til at pasienter flyttes til avdelinger som ikke er tilpasset deres behov, noe som utgjør en risiko for pasientsikkerheten. Dette er forhold som også trekkes frem av Sykehusutvalget, ledet av Magnussen selv. 

Konsekvensene kan være et dårligere og/eller dyrere helsetilbud til befolkningen. 

Denne situasjonen er ikke unik for Norge. I Storbritannia har flere grundige utredninger identifisert manglende investeringer som en viktig årsak til den krisen i helsetjenesten som NHS nå står midt oppe i. Her vektlegges særlig sammenhengen mellom investeringer og produktivitet. Tilsvarende viser forskning fra blant annet Sverige og Sveits at en reduksjon i antall sykesenger fører til økt dødelighet blant pasientene.

Disse eksemplene illustrerer et stadig økende misforhold mellom det faktiske investeringsnivået og det nivået som kreves for en effektiv ressursbruk. Konsekvensene kan være et dårligere og/eller dyrere helsetilbud til befolkningen.

I motsetning til hva Magnussen antyder, argumenterer vi ikke for økte ressurser til helsesektoren generelt, men for en frigjøring av likviditet til investeringer som over tid vil føre til lavere ressursbruk, gitt produktivitetsgevinster.

Investeringspakke betaler seg

Magnussen uttrykker støtte til økte investeringer i spesialisthelsetjenesten og ser potensialet for bedre pasientflyt og kvalitet, men han er usikker på om dette vil føre til høyere produktivitet.

Dette er en forvirrende diskusjon, for å bruke professorens egne ord, ettersom «bedre pasientflyt og bedre kvalitet» nettopp er gode eksempler på høyere produktivitet i praksis. Produktivitet handler om å levere et like godt eller bedre helseutkomme for pasientene (nytte) med lavere ressursbruk (kostnad). 

Dette er en forvirrende diskusjon, for å bruke professorens egne ord.

Selv om det ikke finnes en fasit som kan dokumentere det nøyaktige investeringsetterslepet i spesialisthelsetjenesten, eller den kausale effekten av økte investeringer på produktivitetsveksten, gir summen av økonomisk teori, empiriske målinger og praktiske eksempler et bredt og relevant kunnskapsgrunnlag.

Med dette kunnskapsgrunnlaget illustrerer vi gjennom en scenarioanalyse hvordan en investeringspakke på 110 milliarder kroner kan betale seg inn over tid gjennom økt produktivitet.

Som Magnussen riktig påpeker, er det viktig å skille mellom ønsker, tro og kunnskap. Vi tror at vår rapport bidrar med viktig kunnskap om spesialisthelsetjenestens fremtid, og ønsker både Magnussen, helsetjenesten og alle lesere et produktivt nytt år.