Sjelden har kostnadene ved å vente vært så konkrete

Flytende havvind er ikke et veiprosjekt

Kritikken av støtterammen til Utsira Nord bygger på et forståelig prinsipp: store offentlige bevilgninger bør være godt begrunnet. Problemet er at prinsippet anvendes på feil type prosjekt.

For moden infrastruktur kan man definere kostnad og effekt på forhånd. Flytende havvind er i en annen fase: teknologi, kostnader og verdikjeder utvikles gjennom gjennomføringen. 

Omfang og energiproduksjon kan estimeres med rimelig presisjon. Å fremstille dette som ukjent, fremstår derfor mer som retorikk enn som en faglig presis beskrivelse. Det som ikke kan fastslås presist på forhånd, er ringvirkningene: kostnadsreduksjoner, teknologiutvikling, sysselsetting og eksportpotensial. 

Sjelden har kostnadene ved å vente vært så konkrete.

Mads Arild Vedøy
Uavhengig havvindrådgiver

DNV, Menon og Energidepartementets egne utredninger gir solide anslag. Men selve ringvirkningene kan ikke regnes ut på forhånd. De er resultatet av at noe faktisk bygges.

Den norske modellen for flytende havvind tar høyde for dette: prosjektene modnes gjennom en strukturert prosess før det konkurreres om støtte. Det er slik teknologiusikkerhet håndteres i praksis – ikke gjennom ytterligere utredning, men ved gjennomføring. 

Uklare signaler

Ytterligere stortingsbehandling vil ikke løse usikkerheten Høyre peker på. Det som er sikkert, er at vi får ytterligere utsettelser – og mens norske politikere venter på bedre tall, videreutvikler britiske og franske aktører sine kostnadsmodeller gjennom faktisk bygging.

Det er en kjent sak at kapital og kompetanse velger mellom markeder. De søker seg dit det finnes tydelig retning, forutsigbare rammer og bred politisk oppslutning. Når signalene blir uklare, flytter investeringene seg.

Høyre fremhever forutsigbarhet som avgjørende i Melkøya-saken, men bidrar samtidig til omkamp om vedtatt havvindpolitikk. Det er vanskelig å se hvordan disse to posisjonene lar seg forene.

Stortinget står ikke overfor valget mellom en god og en bedre beslutning. Det står overfor valget mellom å holde fast ved et vedtak som allerede er fattet – eller å risikere at utviklingen skjer andre steder. Sjelden har kostnadene ved å vente vært så konkrete: kompetansen som forvitrer, investeringene som finner andre markeder, og en industriposisjon som ikke kan gjenskapes ved neste korsvei.