Vibeke Marøy Melstrøm: Tilbake til fortiden?

BPA tar ikke helsepersonell

Når utgangspunktet er feil, blir også regnestykkene feil. Bovim burde vite at assistentene i BPA-ordningen ikke er sykepleiere eller helsefagarbeidere. Dette er arbeidskraft med tariffavtale, som ofte er ufaglærte eller kombinerer det å være assistent med annet arbeid eller utdanning. Det er derfor galt at BPA-ordningene gjør at det ellers ikke fins tilgjengelig fagutdannede helsepersonell.

Når utgangspunktet er feil, blir også regnestykkene feil.

De som styrer assistansen er funksjonshemmede som selv er arbeidsledere, og i noen tilfeller er det også andre som bistår arbeidslederne. Verdien av dette er stor – vi får selv styring i eget liv, og kontroll over egen hverdag. I sum gjør det BPA til en fleksibel og billig ordning.

Altinget viser til en utredning fra Vista Analyse. Vista Analyse har også gjort andre utredninger, og dokumentert at BPA er billigere og mer bærekraftig enn andre ordninger. Dette er også lagt til grunn i NOU 2021:11 Selvstyrt er velstyrt, som jeg selv var med på, og som er regjeringens grunnlag for å endre BPA-ordningen.

Verdi for den enkelte og for samfunnet

At folk ikke tar inn kunnskap, er feilinformert eller misforstår er ikke det verste som kan skje. Det eksisterer kunnskap, og vi er mer enn villig til å dele det vi vet, og som vi presenterer årlig gjennom våre tilstandskartlegginger for BPA i Norge.

Noe litt annet er om Bovim og Altinget kun oppfatter oss som en kostnad for samfunnet, og ikke ønsker at funksjonshemmede skal være bidragsytere for seg selv, i egen familie, i arbeidslivet og få mulighet til å ta utdanning. En ting er å være opptatt av prisen på assistanse, men vi bør ikke bli så nærsynte at vi ikke ser verdien assistanse gir for den enkelte og for samfunnet.

Gevinstene er ikke noe som regnes hjem i helse- eller omsorgsbudsjetter.

Likestillings- og diskrimineringsombud Bjørn Erik Thon har vist til det som er en åpenbar systemfeil, og som kan bidra til denne type holdninger: Mens det er lett å telle kostnader på ulike budsjettkapitler for helse og velferd, er det mer krevende å telle opp gevinstene som skapes når vi får assistansen vi har rett på.

Gevinstene er ikke noe som regnes hjem i helse- eller omsorgsbudsjetter, men handler om de muligheter vi alle kan få og det vi kan bidra til i hverdagen, for familie og gjennom opplevelser med friluftsliv, idrett og kultur – på samme måte som alle andre.

Likestilling koster

Likestilling koster. Men likestilling har alltid vært lønnsomt. Ifølge Statistisk sentralbyrå er under 40 prosent av funksjonshemmede i arbeid. Mange får ikke fullført videregående utdanning, får ikke tatt høyere utdanning og blir ikke kvalifisert for arbeidslivet.

Assistanse er for mange helt avgjørende for at de er i arbeid, og gevinsten dette kan gi er betydelig. Samme utredning fra Vista Analyse viser at vi her snakker om milliarder i gevinst for samfunnet. Og snakke om å mobilisere flere inn i arbeidslivet gjør mange politikere. Vi venter i spenning på at de faktisk gjør noe, og endrer assistanseordningene slik at flere kan ta utdanning og være i arbeid.

Vi vet med 100 prosent sikkerhet at fortidens løsninger ikke virker. 

Det er et bredt flertall på Stortinget som ønsker en bedre BPA ordning. Og innen 2025 har regjeringen, med støtte i Stortinget, lovet at CRPD skal bli en del av norsk lov.

Vi er på vei til et samfunn med flere muligheter også for funksjonshemmede. Endringene er basert på en erkjennelse: Vi vet med 100 prosent sikkerhet at fortidens løsninger ikke virker. Å stue folk vekk på institusjoner, i systemer hvor de ikke får bidratt, er det som vil koste oss mest.