Jurister: Hvor grundig må saksbehandlingen være før landbruksveier kan bygges?

Vet ikke høyesteretts begrunnelse

Begrunnelsen for reguleringsplanplikt finner vi i Stortingets krav til utredning, medvirkning og lokaldemokratisk forankring før beslutninger om ny eller endret arealbruk tas. Vil aldri bygging av landbruksveier kunne utløse slik plikt?

Advokat Langfald argumenterer i et svar på vår kronikk for at dette spørsmålet er endelig avgjort ved at Høyesteretts ankeutvalg enstemmig kom til at en anke over en lagmannsrettskjennelse ikke kunne føre fram. Han hevder at dette medfører at det ikke er nødvendig å utarbeide reguleringsplaner for landbruksveier. Han argumenterer også for at saksbehandlingskravene for landbruksveier er tilstrekkelige til å ivareta relevante interesser, og at et krav om reguleringsplan ville medført en unødvendig dobbeltbehandling.

Forskjellene i saksbehandling av planer og saksbehandling etter landbruksveiforskriften kan ikke betegnes som "unødvendig dobbeltbehandling".

Saken gjaldt spørsmålet om byggingen av en skogsbilvei i Nordre Follo kommune skulle stanses i påvente av at klagen over kommunens vedtak skulle avgjøres av Statsforvalteren. Høyesterett konkluderte med at Naturvernforbundet ikke ville få medhold i dette kravet.

Det kan være mange grunner til at Høyesterett kom til denne konklusjonen. Verken Langfald eller vi vet begrunnelsen for Høyesteretts konklusjon og hvorfor de tre dommerne valgte å la være å komme med noen begrunnelse. Nettopp derfor kom vi med en kritikk av Langfald, for å spekulere i hva som var Høyesteretts begrunnelse, og av Høyesterett for ikke å ikke ta stilling til dette viktige rettsspørsmålet.

Kommuners plikt til å utarbeide reguleringsplaner

Langfald må gjerne mene at det er unødvendig å gjennomføre grundigere saksbehandling og utredning av landbruksveier. Det vi peker på er plikten for kommuner til å utarbeide reguleringsplaner for tiltak som kan «få vesentlige virkninger for miljø og samfunn».

Denne formuleringen sammenfaller med kravet om å utarbeide konsekvensutredninger for slike veier. Det er sånn sett en nær sammenheng mellom plikten til å vurdere krav om reguleringsplan og plikten til å vurdere krav om konsekvensutredning.

Skal vi følge Langfalds logikk her, så skal det ikke utarbeides verken reguleringsplan eller konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven for landbruksveier. Vi er rimelig sikre på at en slik rettsforståelse ikke vil vinne fram i norske domstoler.

En påstand om at landbruksveier er unntatt fra reguleringsplanplikten krever klar rettslig forankring og reiser en rekke vanskelige problemstillinger.

Det er uklart hva Langfald sikter til når han skriver: «All bygging av skogsbilvei er søknadspliktig og behandles av kommunen med omfattende krav til saksbehandling og demokratisk kontroll.» Kravene til saksbehandling for skogsbilveier kan man raskt få oversikt over ved å lese landbruksveiforskriften.

Hva som gjelder for tiltak som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn, får man oversikt over når man leser plan- og bygningsloven og konsekvensutredningsforskriften.

At det er stor forskjell på disse saksbehandlingsreglene, er åpenbart for enhver. Det kan godt være at Langfald og skogbrukssektoren mener at landbruksveier alltid vil være fordelaktige, men det er åpenbart også mange som er uenige i dette.

Det er nettopp derfor vi har strenge krav til beslutningsprosesser som angår vesentlige miljø- og samfunnsinteresser, inklusive regler om at vedtakene fattes av folkevalgte i kommunene. Det er slik lokaldemokratiet ivaretas. I tillegg vil planer sikre mulighet for medvirkning fra andre offentlige myndigheter og miljøorganisasjoner. Offentlige myndigheter kan gjennom innsigelse også utøve kontroll med planer. Forskjellene i saksbehandling av planer og saksbehandling etter landbruksveiforskriften kan ikke betegnes som «unødvendig dobbeltbehandling».

Misvisende gjengivelse av regelverket

I svaret sitt kommer også Langfald med følgende uttalelse: «Fordi bygging av skogsbilveier er så grundig regulert, er saksbehandlingen unntatt fra plan- og bygningslovens saksbehandlingsregler.» Dette er nok et eksempel på misvisende gjengivelse av regelverket.

For det første følger det uttrykkelig av landbruksveiforskriften at landbruksveier er omfattet av plan- og bygningslovens saksbehandlingsregler om konsekvensutredninger. For det andre finnes det ikke noe unntak fra reguleringsplanplikt for landbruksveier (eller andre veier) i plan- og bygningsloven. En påstand om at landbruksveier er unntatt fra reguleringsplanplikten, fordi de ikke er omfattet av byggesaksreglene i plan- og bygningsloven, krever klar rettslig forankring og reiser en rekke vanskelige problemstillinger. Disse spørsmålene er definitivt ikke endelig besvart i rettssaken som Langfald prosederte på vegne av skogbruksnæringen.

Vi er imidlertid enig med advokat Landfald på ett punkt. Det bør komme en debatt om behovene for klargjøring av lovgivningen, slik at lovgivers intensjon om plan- og bygningsloven som felles arena for beslutninger om arealbruk blir fulgt i praksis. For å komme riktig ut i en slik debatt, må den baseres på kunnskap om og forståelse av innholdet i de reglene vi allerede har i plan- og bygningsloven.

At loven er praktisert feil, kan derimot ikke tas til inntekt for at lovens krav ikke gjelder. Det Langfald eventuelt må argumentere for, er at plan- og bygningsloven bør endres slik at det ikke lenger er reguleringsplikt for landbruksveier. Da kan han stille seg i en lang kø av utbyggere og eiendomsutviklere som mener at deres sektor trenger et slikt unntak fra loven.