Norge må være med i en koalisjon av de villige

Colombias eksempel

På grunn av motstand fra enkelte land, spesielt Gulfstatene, Russland og andre petrostater, har det globale klimaregimet bestått av kompromisser med sannheten helt fra starten i Rio i 1992. Det tok over 30 år før ord som «kull», «olje», «gass» eller «fossile brensler» sto i noen slutterklæring fra et klimatoppmøte. Selv ikke Parisavtalen inneholder disse ordene. Til tross for det beskjedne framskrittet om å ta med disse ordene i slutterklæringen fra Dubai i 2023, var slutterklæringen i år igjen blottet for dem.

I kjølvannet av den evneveike konsensusen fra COP-prosessen har en rekke land satt i gang supplerende initiativ. Mest bemerkelsesverdig av disse landene er Colombia, som er verdens femte største produsent av kull og en betydelig olje- og gassprodusent. De har allerede stoppet oljeleting og har erklært at de skal iverksette en utfasingsplan for alle fossile brensler nasjonalt. Hvis et langt fattigere fossilproduserende land som Colombia kan bane vei, har vi ingen moralsk grunn å stå på her i rike Norge. 

For første gang i hans tid i regjering sendte jeg en melding til min fetter klimaministeren og gratulerte ham for å ha tatt et godt og riktig steg.

Vebjørn Bjelland Berg
Klimaaktivist

Colombia har vært en av pådriverne for et veikart for fossile brensler, som har vært mye omdiskutert på COP30 i Belém. Norge stilte seg i prinsippet bak dette initiativet, og for første gang i hans tid i regjering sendte jeg en melding til min fetter klimaministeren og gratulerte ham for å ha tatt et godt og riktig steg. Han stilte seg allikevel ikke bak et ultimatum om å ta med veikartet i slutterklæringen, noe han ble heftig kritisert for av mange her til lands. Han kritiserte på sin side delegasjonene som stilte ultimatumet for å svekke utfallet av slutterklæringen. 

Hva enn som er beste forhandlingstaktikk, så mener jeg det er farlig å inngå kompromisser med sannheten, og det er nettopp det man gjør når man lander en konsensus som ikke adresserer kjernen av problemet. Støtte til et veikart er et riktig steg, og nå er tiden inne for å bli med på de neste riktige stegene: erklæringen for en rettferdig omstilling fra fossile brensler, og den første internasjonale konferansen for en rettferdig omstilling fra fossile brensler.

Et konstruktivt OPEC

Erklæringen for rettferdig omstilling støttes av flere store fossilproduserende nasjoner som Australia og Mexico i tillegg til Colombia. Den støttes også av en rekke land vi liker å sammenligne oss med, som Danmark, Finland og Nederland. Konferansen skal holdes i april 2026 i den kulleksporterende byen Santa Marta i Colombia. 

Koalisjonen som disse initiativene representerer, kan bli et slags konstruktivt OPEC: En ansamling av fossilproduserende og -konsumerende land som kan påvirke globale markeder ved felles handling. Da vil det ikke være «lille Norge som skal redde verden», som så ofte er kritikken mot klimahandling her til lands. Da vil vi i stedet stå sammen med andre engasjerte nasjoner fra både nord og sør i en dugnad av reell betydning.

På den andre siden vil det å ikke bli med på disse initiativene muligens utgjøre et brudd med folkeretten. Det legges til grunn i utspillet fra den internasjonale domstolen i sommer, som understreker at land som ikke tar grep med egen fossilproduksjon kan bryte med menneskerettighetene. Vi har nå vitenskapelig tydelighet fra FNs klimapanel og juridisk tydelighet fra den internasjonale domstolen i Haag. Nå gjelder det å handle deretter, og det juridiske såvel som det vitenskapelige legges til grunn på konferansen i Colombia til våren.

Nå er ikke tiden for å sitte på gjerdet. Norge har nå en mulighet til å leve opp til arven fra Nansen og fredsprisen, og lede an i internasjonalt diplomati for å møte en av de største eksistensielle truslene i vår tid. Den muligheten burde vi gripe.