Oljenæringens grønnvasking har gått for langt

Grønnvaskingen må ta slutt

Oljelobbyen prøver støtt og stadig å endre narrativen om industriens rolle og ansvar i møte med klimaendringene og miljøskadene som oljeindustrien har og er med på å forårsake. Det er nesten skummelt hvor gode selskaper har blitt på å fremstille seg selv som mer miljøvennlige enn de egentlig er. Dette gjør de ved å investere i PR-kampanjer og tiltak som tilsynelatende fremmer bærekraft og miljøvern istedenfor å gjøre den faktiske jobben med å omstille seg og investere i og sørge for fornybar energi. 

På klimatoppmøtet i Dubai, var det 2456 oljelobbyister til stede, og Norges oljeselskaper var godt representert blant dem. Det er ikke til å stikke under en stol at oljeproduserende selskap åpenbart har egeninteresser i å være til stede på klimaforhandlingene, spesielt når mange av dem fortsatt primært driver virksomheten sin på olje og gass. Når interesseorganisasjonen for norsk sokkelvirksomhet prøver å få det til å virke som oljeselskaper i Norge tar klimaendringene på alvor, blir jeg rimelig provosert.

Nå er det sånn at Equinor kaller seg selv for «fremtidens energiselskap» istedenfor det de faktisk er. Et oljeselskap. Realiteten er at Equinors energiproduksjon fra fornybare ressurser ligger på omtrent 0,15 prosent. Samtidig gir sjefen, Anders Opedal, lovnader om stabil olje- og gassproduksjon i årene fremover.

Det er ikke de yngste sitt ansvar å sørge for klimakutt

Direktøren i Offshore Norge har også frekkheten til å insinuere at årsaken til at vi ikke når klimamålene, er på grunn av motstand fra de yngste, hvor klimaengasjement faller. Det er forkastelig å skyve ansvaret over på de som ikke sitter med makten til å gjøre noe med problemet. Så er det heller ikke så rart at engasjementet blant de yngste faller når de har ropt og ropt i flere år uten å se at det hjelper. 

Det er nesten skummelt hvor gode selskaper har blitt på å fremstille seg selv som mer miljøvennlige enn de egentlig er.

Marte Hansen Haugan
Spaltist

Opinionsundersøkelsen som Solaas peker på, sier også veldig tydelig at unge føler seg oppgitt og apatisk over at de som har makten til å gjøre noe ikke gjør det. Det er en direkte hån overfor dagens unge å fremstille det som at dagens unge ikke bryr seg, og det stemmer ikke heller. En slik fortelling belaster unge urettferdig med å gi ansvaret for å løse et problem de ikke har skapt, samtidig som den avleder oppmerksomheten bort fra de systemiske driverne for miljøødeleggelse.

Det er dessverre ikke overraskende taktikk fra oljeindustriens side. Tilbake i 2019 hadde også Equinor motet til å bruke et bilde av klimastreikende skoleelever i sine annonser. Det fikk kraftig kritikk, med god grunn. Et av skolestreikernes krav var ingen nye letelisenser til olje, som åpenbart da var og fortsatt er i strid med hva selskapet selv ønsker. Klimakrisen er et resultat av årtier med industriell aktivitet, forbruk og politiske beslutninger som er tatt av tidligere generasjoner. Store selskaper og regjeringer har hatt betydelig innflytelse på utviklingen av energi- og miljøpolitikk, og deres handlinger har hatt og har fortsatt stor innvirkning på klimaet. Det kreves en kollektiv innsats på tvers på strukturelt og individuelt nivå for å takle klimakrisen og sikre en bærekraftig fremtid for oss alle. Likevel må ansvaret plasseres på de som har makt og ressurser til å gjøre store strukturelle endringer, inkludert næringen, politikere og andre beslutningstakere.

Fortellingen om klimakrisen

Det er viktig å løfte blikket og se ut når vi skal prate om konsekvensene av klimaendringene. Klimakatastrofene som treffer verden, i dag er store og mange, og det vil ikke bli mindre av dem i tiden fremover, slik verdens temperaturstigning ligger an til i dag. Vi opplever noen virkninger av det her hjemme, men de som opplever de aller verste konsekvensene av klimaendringene har ofte to ting til felles: Det er de som har bidratt minst til de store utslippene, og det er ofte fattige land med sammensatte problemer. 

Direktøren i Offshore Norge har også frekkheten til å insinuere at årsaken til at vi ikke når klimamålene, er på grunn av motstand fra de yngste.

Marte Hansen Haugan
Spaltist

De negative effektene av klimaendringene påvirker i størst grad marginaliserte samfunn og sårbare befolkninger uforholdsmessig, både globalt og innenlands. Urfolk, lavinntektssamfunn og fargede samfunn bærer hovedtyngden av miljøforringelse, og står overfor økt risiko for fordrivelse, forurensningsrelaterte helseproblemer og tap av levebrød. Disse samfunnene er ofte de minst ansvarlige for å bidra til klimaendringene, men er uforholdsmessig påvirket av konsekvensene. Det er også slik at de i mange tilfeller har mindre ressurser og infrastrukturen til å håndtere ekstreme værhendelser som flom, tørke og stigende havnivå. De er også ofte mer avhengige av naturressurser for sitt levebrød, og dermed mer sårbare for endringer i klimaet som påvirker jordbruk, fiske og vannforsyning. 

Så har vi de rikere landene som har hatt forurensende industri, og dermed ofte er de som har bidratt mest til klimaendringene gjennom historien. Norge er et slikt land. Vi har også flere ressurser til å tilpasse oss, og beskytte oss mot konsekvensene av klimaendringer. Derfor er det grunnleggende urettferdig at de som har minst skyld i problemet, lider mest av det, og vi gjør ikke nok i dag for å gjøre noe med det.

Oljeavhengigheten må ta slutt

Norge må slutte å lete etter mer olje og gass, og industrien må ta sitt ansvar. Vi har ikke råd til å pumpe opp og forbrenne mer olje og gass i dag dersom vi skal nå klimamålene våre. Oljenæringen er opptatt av å snakke om elektrifisering av sokkelen som det viktigste tiltaket en kan gjøre, men glemmer å nevne at det kun er snakk om to prosent av utslippene i norsk olje- og gassvirksomhet. De virkelig store utslippene ligger i forbrenningen, og elektrifisering av sokkelen er derfor en avledningsmanøver for å kunne fortsette norsk oljevirksomhet. 

Det er ikke bare folk som må finne viljen sin til endring, det er også i veldig stor grad olje- og gassnæringen.

Marte Hansen Haugan
Spaltist

Nylig kom nyheten om at EU ikke trenger mer norsk gass. Vi vet at 95 prosent av all gass produsert på norsk sokkel i dag går til EU og Storbritannia, og både regjeringens og oljenæringens største argument for å fortsette med olje og gass er at etterspørselen er så stor. Det er ikke bare folk som må finne viljen sin til endring, det er også i veldig stor grad olje- og gassnæringen. Som de primære driverne for karbonutslipp og miljøforringelse, har store olje- og gasselskaper en moralsk forpliktelse til å ta ansvar for sine handlinger og investere i bærekraftige, fornybare energialternativer. Å flytte byrden over på individuelle forbrukere eller fremtidige generasjoner, er ikke i stor nok grad å ta tak i de grunnleggende årsakene til klimakrisen, og de opprettholder en syklus av miljøutnyttelse. Derfor må selskaper, også den norske olje- og gassindustrien, holdes ansvarlig for sin rolle i møte med klimakrisen.

Nøkkelen ligger i å lytte til forskningen, vise evne til omstilling og gjøre de nødvendige tiltakene for å nå klimamålene vi har satt oss, og som verden forventer at vi leverer på. Da må oljenæringen stoppe med all grønnvaskingen, slutte å late som de bryr seg, og faktisk gjøre reelle klimatiltak i deres virksomhet.