Tuttifrutti-koalisjonens energipolitikk: En balansegang mellom krangling, krav, gjennomslag og tap

Oljebransjens fremtid 

Få saker er viktigere enn fremtiden til Norges fremste bransje. Og allerede lenge før de første tallene var klare mandag, var det åpenbart at det heller ikke i den kommende stortingsperioden er noe flertall for en olje-letestans.

Vi kan vente oss krasse utspill, ultimatum og test av smertegrenser

Likefullt ønsker tre av Arbeiderpartiets fire samarbeidspartnere nettopp dette.

På egen side kan Ap kun regne med Senterpartiet. Samtidig er det bare å se over streken, hvor både Høyre og Frp er klare til å gi sin støtte. Med 133 mandater for disse fire partiene er det ingen tvil om flertallet. Uten et seriøst skifte, lever norsk petroleumssektor trygt i årene som kommer.

Likevel kan de tre partiene som ønsker letestans og utfasing potensielt presse regjeringen i budsjettsamtalene. En av seirene SV gjerne trekker frem fra den foregående stortingsperioden, er at partiet i lang tid fikk stanset utlysningen av 26. konsesjonsrunde, etter at Ap/Sp-regjeringen gikk med på dette i 2021.

Nye tider for Sp

Denne gangen sitter likevel ikke Sp i regjering, og må ikke gi noe som helst til SV, Rødt eller MDG i oljepolitikken. Og husk på at Senterpartiet var raske med å finne sammen med Høyre, Frp og Christian Tybring-Gjedde for å åpne for nettopp 26. konsesjonsrunde i vår, etter regjeringsbruddet med Ap i vinter. Slike takter kan de fortsette med.

Allerede under partilederutspørringen mandag kveld var Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum tydelig på at hans parti skal ha en «fri posisjon» i kommende periode, og at de ikke skal være «en rundingsbøye». Han åpnet også for flertall med høyresiden, noe han igjen gjorde på Dagsrevyen tirsdag. Sp har tross alt byttet side før.

Samtidig har ikke Sp flertall på Stortinget med Høyre og Frp alene den neste perioden. Arbeiderpartiet blir derfor den utslagsgivende faktoren i oljepolitikken, med mindre KrF ser seg tjent med å tilby sine mandater til H, Frp og Sp.

Og Arbeiderpartiets posisjon er klar. De vil «utvikle sokkelen, ikke avvikle».

Et hovedspørsmål blir av den grunn hva som er «innafor» av oljekrav og hva de tre forkjemperne for letestans og utfasing skal få for å droppe for krevende oljekrav.

Her blir det også interessant å se hvor smertegrensen til partiene i oljepolitikken går, kanskje særlig for MDG og deres velgere. Ikke minst blir det viktig å følge med på om partiene koordinerer noen av kravene sine, eller om hvert parti velger egne prioriteringer og hva disse vil være.

Europapolitisk skvis 

Kraftsamarbeid med Europa er en annen krevende hovedsak på energifeltet. I saken som sprengte regjeringssamarbeidet i vinter om å innføre energidirektiver fra EU, sto MDG alene om å støtte dette av de rødgrønne samarbeidspartnerne.

Det blir en balansegang mellom krangling, krav, gjennomslag og tap

Partiet er for EU-medlemskap, og brukte mye av valgkampen sin på å forsøke å lokke EU-vennlige Venstre-velgere som var redde for en regjering ledet av Sylvi Listhaug, over til sin side.

Likevel kan de nå måtte ende med å svelge noen store EU-kameler.

Når det kommer til Ap, så har statsministeren tidligere sagt at de fem siste rettsaktene fra den kontroversielle ren energi-pakken ikke skal innføres i kommende stortingsperiode.

Dermed er denne potensielle stridsøksen begravet i regjeringens øyne. Men det finnes nok av andre rettsakter på energifeltet i køen av etterslep, som venter på sin tid i solen.

MDG står også alene i spørsmålet om utenlandskabler. Som eneste parti på rødgrønn side vil de aktivt åpne for flere, i skarp kontrast til Sp, Rødt og SV.

Arbeiderpartiet har, som med EU-rettsakter om energi, gått inn for at de ikke ønsker å fornye eller legge til rette for nye kabler i kommende stortingsperiode.

Allerede har Ap vedtatt at de to eldste kablene Norge har til Danmark ikke skal fornyes neste år.

Så er det heller ikke slik at det er et flertall på Stortinget som vil gå mot videre europeisk kraftsamarbeid. Det sikrer Ap, H, V og MDG med knappe 88 mandater. Kanskje kan man også regne med KrF, med sine sju mandater. Her blir det interessant å se hvor smertegrensen for de andre partiene går, særlig for Senterpartiet.

Det blir en balansegang

Arbeiderpartiet vil ikke ha en forpliktende avtale med de fire andre rødgrønne partiene. Derfor er det i budsjettforhandlingene at slagene vil stå. Uten de fire «små» er det ikke flertall, men uten støtte til Støre blir det heller ingen rødgrønn regjering.

Det blir en balansegang mellom krangling, krav, gjennomslag og tap. Og med så store uenigheter som i energipolitikken, kan vi vente oss heftige diskusjoner, skarpe medieoppslag og noen potensielt pinlige tap.

Så er spørsmålet om det egentlig finnes noe reelt alternativ. De fire partnerne har tross alt bundet seg til masten ved å peke på Støre, og ved å advare så kraftig som de har gjort mot en mektig Sylvi Listhaug.

Det påpekte også Jonas Gahr Støre til Altinget mandag kveld, da han sa at man må «begynne der at det sto mellom en Arbeiderparti-regjering og en Fremskrittsparti-ledet regjering, og de partiene har pekt på at de ønsket en Arbeiderparti-regjering».

– Da vet de veldig godt hva vi står for og hva som er våre hovedsatsinger. Så er vi selvfølgelig åpne for å lytte til hva som er viktig for dem og finne gode løsninger sammen. Det skal vi få til, sa statsministeren.

Første test kommer i forhandlingene om statsbudsjettet i høst.