Vi krever endring i sosiale medier, ikke forbud

Ikke pakk oss inn i bomull

Ikke pakk oss inn i bomull og kall det beskyttelse. At politikerne ikke tar tak i de grunnleggende problemene, rettferdiggjør ikke at vi stenges ute, heller ikke midlertidig. Selv om de har klare svakheter, gir digitale rom noe sjeldent: meningsfull tilgang til informasjon, fellesskap og deltakelse i et omfang vi ikke har sett før. Disse plattformene er også steder vi lærer, skaper og organiserer oss, og deltar i det offentlige rommet og demokratiske fellesskapet. Sosiale medier er langt mer enn underholdning, særlig for mange marginaliserte unge, inkludert LHBTQI+-personer, unge med funksjonsnedsettelser og unge med minoritetsbakgrunn.

Sosiale medier er livliner som gir tilgang til informasjon, fellesskap og støtte som kanskje ikke finnes andre steder. Hvordan barn og unge bruker disse rommene, henger uløselig sammen med livsvilkårene deres utenfor nettet: Om de opplever trygghet hjemme, har støttenettverk, møter språkbarrierer eller diskriminering.

For noen gir sosiale medier anonymitet og sikkerhet. For andre er det den eneste veien til ressurser de ellers ikke ville hatt tilgang til. Ensidige tiltak, inkludert generelle forbud og aldersgrenser, tar ikke hensyn til disse forskjellene. I stedet for å beskytte, risikerer slike tiltak å stenge ute nettopp dem som er mest avhengige av disse rommene. Reell digital rettferdighet krever politikk som speiler denne virkeligheten, ikke politikk som ignorerer den. 

Trygge digitale rom forutsetter regelverk og støtte

Hver eneste dag utnytter plattformene oppmerksomheten vår, deler personopplysningene våre med tusenvis av selskaper og dytter på oss avhengighetsskapende design. Uendelig scrolling, automatisk avspilling av videoer, algoritmiske innholdsstrømmer, push-varsler, likes og streaks er ikke tilfeldige produktvalg.

Sosiale medier har allerede en lovpålagt plikt til å beskytte unge i EU, men lover uten håndhevelse beskytter ingen. Mens teknologigigantene bruker over 113 millioner euro årlig på lobbyvirksomhet i EU og presser på for deregulering, holdes de som berøres mest – barn, unge og deres representanter – utenfor prosessene. Det er ikke holdbart.

Vi krever universell, systemisk endring: streng håndhevelse av Digital Services Act og en kompromissløs Digital Fairness Act som beskytter alle mot manipulerende og avhengighetsskapende design, uavhengig av alder. Når barn og unge forstår begrunnelsen bak sikkerhetstiltak og gis reelle valgmuligheter, er vi langt mindre tilbøyelige til å omgå eller motsette oss dem. 

For å oppnå tryggere digitale omgivelser må vi konfrontere systemene som skaper skade, ikke fjerne dem som rammes hardest.

Vi ønsker ikke en fremtid der rettighetene våre overkjøres «for vårt eget beste», eller der deltakelse i det digitale offentlige rommet forutsetter at man fremlegger ID-dokumenter eller biometriske data. Reell trygghet må styrke oss, og kan ikke leveres gjennom lover og informasjonskampanjer alene. Tilsynsmyndigheter, utdanningsprogrammer, hjelpeapparat og frivillige organisasjoner må gis tilstrekkelige ressurser for at tiltakene faktisk skal virke. Digitale rom må bygges og reguleres på en måte som gjenspeiler den personlige erfaringen til marginaliserte grupper, særlig dem som utsettes for systemisk skade.

Suksessen til politikk for å beskytte barn og unge skal ikke måles i hvor mange som stenges ute fra digitale rom, men i hvor mange som har tilgang til trygge digitale rom som samsvarer med virkeligheten deres. Vi vil ha politikk som tar tak i skadevirkningene ved roten, og som sikrer at de voksne vi er i ferd med å bli, ikke arver de samme utnyttende systemene.

Forbud og inngripende aldersverifisering løser ikke de underliggende problemene, de utsetter dem. For å oppnå tryggere digitale omgivelser må vi konfrontere systemene som skaper skade, ikke fjerne dem som rammes hardest. Ikke bygg en digital verden for oss, bygg den med oss, så den blir den verdenen vi ønsker å arve.