HR-direktør: Brenna jubler for inkludering, mens dugnaden drepes

Utenforskap utgjør en stadig større belastning for både samfunnet og enkeltmennesket. Derfor må både det private og offentlige næringslivet vedkjenne sitt ansvar for å aktivt jobbe for å integrere de som står utenfor arbeidsmarkedet. Det handler ikke bare om det menneskelige – men like fullt om å sikre en bærekraftig fremtid for samfunnet.

Den psykiske belastningen ved å stå utenfor arbeid, kan for mange starte en negativ spiral som for hver dag som går, gjør det vanskeligere å komme seg ut i jobb. Tilliten til at man kan lære nye ting, mestre nye oppgaver, ta initiativ for å skape nye muligheter og ha evne til å samhandle, kan bli svekket. Den sosiale og emosjonelle kompetansen er ferskvare som dessverre gradvis forsvinner ved utenforskap. 

Det er nesten komisk å se Brenna og hennes parti offentlig forfekte inkludering og arbeidsdeltakelse som nøkkelen til suksessfull integrering.

Maiken Furre
HR-direktør, Canon Norge

Derfor er det nesten komisk å se Brenna og hennes parti offentlig forfekte inkludering og arbeidsdeltakelse som nøkkelen til suksessfull integrering, når partiets politiske beslutninger viser det motsatte. For er det en ting som er sikkert, så er det at inkluderingsdugnaden som ble innført av Solberg-regjeringen, var et langt skritt i riktig retning. En dugnad hvor kravet var at en viss prosentandel av nyansatte i staten skulle være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en. Et tiltak som var et viktig signal til både offentlig sektor og det private næringslivet om å åpne døra for alle.

Avlyser en viktig dugnad

Støre-regjeringens beslutning om å avlyse dugnaden sender derfor et bekymringsfullt signal om regjeringens forpliktelser til inkludering. Det er vanskelig å se hvordan en regjering som avlyser en så viktig dugnad, kan hevde å stå for både inkludering og arbeidsdeltakelse. Det handler like mye om troverdighet som politikk. Spesielt med tanke på at utenforskap i Norge er et voksende problem med 659 000 personer mellom 20 og 66 år som står utenfor arbeid og utdanning.

Dette representerer ikke bare et tap av potensiell arbeidskraft. Det er en betydelig sosial og økonomisk belastning for samfunnet. I 2021 brukte det offentlige anslagsvis 194 milliarder for å støtte personer utenfor arbeidslivet. Det totale beløpet, inkludert helse- og justissektorens utgifter, ble anslått å være på ca. 314 milliarder kroner. Samtidig vet vi at det i 2050 vil være færre personer som kan jobbe sammenlignet med i dag. Hver tiende innbygger vil da være 80 år, og det vil være færre yrkesaktive per pensjonist. Hvordan skal vi opprettholde den norske velferdsstaten uten at flere av oss er i lønnet arbeid?