Åsmund Aukrust bør finne fram sin grønne tights

Etter tiår med massive bedringer i livene til verdens fattige, er den internasjonale bistanden kommet i en eksistensiell skvis.

I USA har Trump og Musk ropt «Amerika først», de facto lagt ned USAID, revet ned sosiale tilbud i det globale sør fra en dag til en annen og er estimert å ha kostet 250 000 voksne og 500 000 barn livet. Helt ekte liv og framtidsplaner går tapt.

Det har også vært bistandskutt i flere europeiske land, deriblant Storbritannia, Nederland og Sverige.

I Norge har vi våre egne bistandsproblemer. 1-prosenten består, men bak tallet skjuler det seg en massiv flytting av penger fra andre deler av verden til Ukraina-krigen og norske bosettingstiltak for ukrainere.

Epstein-avsløringene trekker i tvil norsk fredsdiplomati og alle bistandsressursene vi har puttet i fredsarbeid – i alle fall for enkelte kritikere. Da Støre og Stoltenberg holdt pressekonferanse på budsjettkonferansen i mars, var bekymringsrynkene i pannene deres så dype at de ligna vollgraver.

Tore O. Sandvik deler ikke rollen som budsjettvinner med særlig mange statsrådkolleger.

Truer hele den liberale demokratiske verdensordenen

Det er kanskje fordi Aukrust må budsjettere hardere i årene som kommer at han har satt i gang «Vendepunkt» – en offentlig samtale om norsk bistand og utviklingspolitikk. På vei mot en stortingsmelding som kommer neste vår skal Aukrust reise landet rundt og hente innspill.

Aukrust sitt initiativ gir god mening, og vi kan med trygghet anta at debatten om hvor norske bistandskroner kan utrette størst forskjell i verden vil ha gode kår gjennom året som kommer.

Likevel – dette prosjektet er og må være større enn bistand.

I januar i år, rett før Aukrust lanserte sitt vendepunkt, ga den internasjonale organisasjonen Oxfam ut sin årlige rapport om global ulikhet. Bildet er grotesk skjevt: Bare 12 av verdens rikeste personer eier like mye som den fattigste halvparten av jordens befolkning.

Tore O. Sandvik deler ikke rollen som budsjettvinner med særlig mange statsrådkolleger

Mange av de tolv rikeste i verden er som kjent knyttet til enorme tech-selskap som Amazon, Oracle, Meta og Alphabet. De operer i markeder med uperfekt, monopollignende konkurranse og planlegger selskapsstrukturen sin for å unngå skatt.

Formuen bruker deretter mange av de rikeste individene til å knytte seg til politiske beslutningstakere og å ta kontroll over mediehus. Vi husker alle rekka av tech-bros ved Donald Trumps innsettelse. Oxfams ferske rapport slår fast at en milliardær er over 4.000 ganger mer sannsynlig å inneha et politisk verv enn vanlige borgere.

Den politiske innflytelsen til veldig få individer er i ferd med å true hele den liberale demokratiske verdensordenen.